Så langt inn på Osterøy at ingen skulle tro at noen kunne bo, lager Bysheim og hans 55 ansatte rundt 60 Tysse-tilhengere hver dag. De lager altså minst en tilhenger hver før de går hjem om dagen. Da skjønner alle at det er noen som svetter mer enn andre. Og da er det heller ikke så rart at de på Tysse har sett seg kraftig forbanna på at vi i Rått Parti bare reiser rundt og driver åpenbar dank midt i arbeidstiden.

Med slik lediggang blir det bare rot. Vi er rett og slett med på å gjøre folk late, feite, overmette, utakknemlige og ufyselige. Det er ikke snakk om å yte lenger, bare nyte. Sjefen for alle tilhengerne på Osterøy har sett denne epidemien i by'n og er nå redd for at Bjørn, Øivind og jeg skal være med å smitte Osterøy. I verste fall kan noen på «øyne» tro at det går an å leve av å reise rundt og «berre spela seg».

For å hindre at Vestlandet skal oppleve direkte kulturkollisjoner mellom de late og de flittige, har Bysheim tvangsinvitert oss til Tysse for å vise hvor tøft og smart det nå jobbes i industrien.

Selv giftet han seg inn i Tysse Mekaniske Verksted, men bedyrer at det var helt frivillig.

Familiebedriften lager biltilhengere på et sted der de ikke har det vi kan kalle veier. Riktignok er det tegnet en tynn strek på kartet. Men den er så tynn at Bjørn fant det tryggest å reise ut dit med egen motorbåt. Og i regnvær er den smale streken på kartet et bekkefar.

Selger for 110 millioner i år

Men her inne i Osterfjorden der bekkefaret slutter, driver bygdefolket en hypermoderne industribedrift som i år vil omsette for 110 millioner kroner. De passerte et salg på 100 millioner i fjor og har de siste to årene skapt et overskudd av driften (driftsmargin) på rundt 10 prosent av omsetningen. Å lage hengere i hutta heiti på Osterøy, er altså mer lønnsomt enn det meste her til lands. Men det krever en stå-på-vilje og et slit vi i Rått Parti, bare har hørt våre besteforeldre fortelle om.

Nå skal det sies at Bjørn faktisk har industrierfaring. Men det er 23 år siden han jobbet på ullaloftet i Salhus Tricotagefabrikk.

Kjenne ætte kvar morgon

— Ull kan vera tungt da. Og den gonjen va' ondeboksena mykje større og tyngre enn dei e' no. For Bjørn har livet etter den tid ikke hatt noe med verdiskapning å gjøre. Om det ikke har vært direkte sus og dus, så har det i vertfall vært «lått og løye» og sene frokoster.

Lars Magne Bysheim viser oss rundt i lyse og skinnende rene industrilokaler, der vi støter på like mange roboter som arbeidsfolk.

— Korleis får du folk på jobb om morningjen. E' du rondt å vækkje dei? Lurer Bjørn.

— Dei kjem seg på jobb sjøl og stilla opp når da trengs. Eg har sagt at dei må jobba so lengje dei orka. Men dei må sjøl kjenna etter når da er nok, sier Bysheim.

— Akkurat. Slek starta eg og kvar morning. Med å kjenna ætte. Men eg kjem also te at da e' nok best å liggja frampå litt te'. Der er Bjørn helt konsekvent.

Bysheim skjønner at det er forskjell på folk.

Nokia i Råthålå

— Da er ikkje vanskeleg å sjå alle ulempena med å driva industri her på Tysse. Me har store tilhengera som skal fraktas med endå mykje større trailera på smale vega. Me betala 600000 kroner i året i bomavgift øve brue. Me betala høgste takst eigedomsskatt for produksjonsbedrifter og maksimal arbeidsgjevaravgift. Men me har ein ting dei ikkje har på større plassa.

— Du tenkje på all dan friska lufte, lurer Bjørn.

— Nei, da er dei som jobba her. Slik arbeiskraft finn du ikkje på nåken større plassa. Dei skjøna at me må lukkast om me ska ha eit samfunn her ute. Detta skapa ein utrulge stå-på-evne og eit fantastisk samhold i heile bedriften, forklarer Bysheim.

— So du meina rett og slett at me har fått for fine veia ut te' Salhus. Uten den nye veien rondt Ranten so kunne altså Nokia ha lagt i Råthålå.

Bysheim snur opp ned på det Bjørn har sett på som fremgang.

— Ja. Kanskje eg og kunne vore sjef i fin frakkjeýýja, ja iallfall vore i anna arbeid.

Så blir han stille noen sekunder og ser på de flittige montørene rundt seg.

— Men då kunne eg also ikkje ha kjænt so godt ætte om morningjený.

Storfamilie

I vår globale økonomi skulle det ikke vært mulig å lage tilhengere på Tysse. Men de store ulempene den nesten veiløse bygda har, skaper samtidig den største fordelen. De ansatte blir mer lojal enn en italiensk storfamilie.

— Egentle' e' da løye at EU ikkje har lagt ned forbud mot hengarproduksjon her i frå med eit slek dikt-å-riv.

— Du meinar direktiv, undrer Bysheim.

— Har du gått skula, vil Bjørn vite.

— Eg har folkeskule og to sesonga på søndagsskulen, forteller Tysse-sjefen stolt.

— Eg har nok fliere sesonga på søndagsskulen, triumferer Bjørn. Han lånte iallfall med seg det røde stemplet hjem en gang. Etter det er det ingen i Salhus som kan vise til flere rød fisker i garnet i søndagsskoleboken enn Bjørn.

Flest tilhengere?

Tonen på Tysse Mek.. Er løssluppen. Bysheim slenger rundt seg med ertende kommentarer og får tilbake med renter.

Enda flere kommer bort og vil hilse på Vinskvett-Bjørn. Noen vil til og med ha autografen. Det varmer en som ikke blir trodd når han hevder å ha en slags jobb. Han retter på hodet og kikker en smule offensivt på Tysse-direktøren. Bysheim må innrømme at hans tilhengere ber ikke om autografen.

— Men dei er no atskillig meir til nytte enn da spetakkelet de heldt på med i avisa no om sommaren, mener direktøren bestemt..

Nå blir Bjørn rett og slett litt opptrukket.

— Me e' gjedna ikkje nåke med naglepistol og skrua og sånn. Da e' meira rå kraft med oss, sier Bjørn og nikker litt hardt med hodet for å understreke poenget.

Tysse-direktøren ser på de tynne armene våre.

— Da ser ikkje slik ut.

— Å tar du den. Ser du dan tilhengjaren dar. Bjørn peker bestemt på en middels stor en.

— Du kan ta heile arbeidsstokkjen her på huset og setja han oppi. So ska' me draga han hondra meter i slak oppover bakkje. Uten å kvi oss.

Bysheim ser skeptisk ut.

— Kor mykje vedda du, vil han vite.

— Du får sei da du Kjell, so ikkje e' so gniten, sier Bjørn og ser på meg.

— Vel la oss si 500 kroner da, prøver jeg.

— Ta 20 frå meg og, so vert da 520.

Vel. En ting skal Bysheim'en og folket på Tysse ha. Det er djevelsk tungt å dra i gang noe her på Vestlandet.