Kirurgen løfter skalpellen og skjærer et snitt i penisen til gutten som ligger på operasjonsbordet.

Når narkosen viskes ut av det slørete, søvnige blikket noen timer senere denne klamme, varme februardagen i Bangkok, Thailand, er han ikke lenger Moi de Jose Emilia, hun er Aira Marie Emilia, en sykepleier fra Bergen i ferd med å fullføre sitt livs reise, langt hjemmefra, som i en drøm.

Jeg var deprimert og dypt ulykkelig, og jeg kunne kjøre i timesvis om natten og tenke. Alt fløt og jeg spurte meg selv hvem jeg er og hva jeg ville i livet. En dag tok jeg steget, sminket meg og begynte å kle meg som en kvinne

Mens trafikken snegler seg gjennom en av Bangkoks travleste gater, forvandler det trøtte, lett hovne ansiktet seg til et digert smil.

— Da var det gjort! utbryter hun, uforskammet opplagt etter flere timer under kniven.

Hun ringer til kjæresten hjemme i Bergen og forteller at etter forholdene er alt bra.

— Da jeg våknet begynte jeg å tenke på hva jeg skal operere neste gang, sier Aira og ler.

«Deprimert og dypt ulykkelig»

Men historien begynner ikke på en spartansk klinikk i Bangkok, den begynner lenge før, men jeg vet ikke når, heller ikke hvor, men på et eller annet tidspunkt i hennes korte liv sier hun farvel til gutten hun er født som.

I 2008 flytter Moi til Bergen og inngår partnerskap med en norsk mann. Forholdet tar slutt etter noen måneder, og mye skjer etter bruddet.

— Jeg var deprimert og dypt ulykkelig, og jeg kunne kjøre i timesvis om natten og tenke. Alt fløt og jeg spurte meg selv hvem jeg er og hva jeg ville i livet. En dag tok jeg steget, sminket meg og begynte å kle meg som en kvinne, sier hun en vårdag i 2009.

Flere personer i min familie er transkjønnet. Jeg er vokst opp med at dette ikke er så uvanlig, og jeg ble derfor også møtt med en viss forståelse hjemme. Så lenge jeg fortsatt sender penger hjem og fortsatt bidrar til å forsørge familien, spiller det ingen rolle om jeg er mann eller kvinne

Da har jeg allerede fotografert hennes dagligliv i noen måneder.

Jeg lover henne at jeg ikke skal lage en tradisjonell avis-reportasje. Bildene skal være annerledes, abstrakte, vakre, stygge og ærlige, sier jeg.

— Jeg vil gjerne at prosjektet skal hete A Memoir of a Boy, sier hun.

— Bildene skal være en slags biografi. Men først når gutten er helt borte skal bildene vises. Helst som en bok eller en utstilling, sier hun.

Og slik ble det til at jeg i atten måneder fotograferer en gutt som gradvis forsvinner, som dør umerkelig, dag for dag.

Den store forvandlingen

Hun injiserer hormoner, får silikonbryster og begynner å kle seg som kvinne på heltid.

Og den store forvandlingen skjer i løpet av knappe to år.

Bare noen år tidligere var hun en muskuløs, maskulin og homofil gutt fra Manila, Filippinene. Familien stusset derfor litt på at nettopp Moi, av alle i den store familien, sto frem som transkjønnet. Men samtidig var han langt fra et enestående tilfelle i familien.

— Flere personer i min familie er transkjønnet. Jeg er vokst opp med at dette ikke er så uvanlig, og jeg ble derfor også møtt med en viss forståelse hjemme. Så lenge jeg fortsatt sender penger hjem og fortsatt bidrar til å forsørge familien, spiller det ingen rolle om jeg er mann eller kvinne.

Nedturer kommer gjerne uansett, om en er mann eller kvinne, eller noe midt i mellom.

For Aira kommer ofte de største nedturene i dagene etter at de kraftfulle, kvinnelige hormonene blir injisert i kroppen.

En mørk, tung dag sier hun at hun angrer på alt sammen. Hun angrer på silikonbrystene, de dyre kjolene og den forseggjorte sminken.

Kanskje er det bare en dårlig dag, kanskje stikker noen ord av sannhet opp mellom linjene.

— Noen ganger tenker jeg at livet som transkjønnet ikke er verdt alt man ofrer. Folk aner ikke hvor knallhardt dette livet er. Hormonene koster meg nesten tre tusen kroner i måneden. Dessuten er det utrolig dyrt å leve som kvinne. Skjønnhet koster, det er noe alle kvinner vet. I tillegg må jeg sende penger hjem. På en måte hadde det vært mye enklere å leve som gutt.

— Men da hadde du kanskje aldri blitt lykkelig? spør jeg

— Noen ganger er lykke uoppnåelig, svarer hun.

Vendepunktet

Folk som hvisker, folk som peker på gaten, delvis i det skjulte, hun blir aldri helt vant til det, sier hun etter at hun har fått operert inn silikonbryster våren 2009.

Brystene blir et vendepunkt. Først nå begynner hun å kle seg som kvinne hver dag, selv om det har sin pris.

— Transkjønnede blir møtt med veldig mye dritt. Hun er en gutt, kan folk hviske til hverandre på gaten, eller se, der går en ladyboy, kan de få seg til å si. Men jeg bryr meg ikke, jeg kan ikke la det gå inn på meg. Jeg har ikke noe alternativ til dette livet, og nå har jeg kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake uansett, sier hun.

Senere, det kan ha vært en høstdag i 2009, sier hun det rett ut, at hun har tatt et stort, tungt valg. Hun skal ta det endelige, avgjørende steget, få vagina, bli kvinne på ordentlig. Hun orker ikke lenger å være mellom to kjønn, sier hun.

For selv om hun glir inn i mengden og ser ut som en kvinne, fortsetter hviskingen i krokene.

Selv på arbeidsplassen, et sykehjem i Åsane hvor hun har mange gode kolleger, går ryktene blant noen av de ansatte om at hun egentlig er en mann.

— Nå er jeg verken mann eller kvinne i andres øyne og det er slitsomt. Mange er fortsatt opptatt av hva jeg har mellom beina, og selv om jeg skifter kjønn vil folk alltid henge seg opp i at jeg en gang var en gutt. Jeg kan ikke viske bort forhistorien min, uansett hvor hardt jeg prøver. Men nå gir jeg faen. Det er mitt liv.

Dette skulle hun gjøre, sa hun, bestemt.

Og senere, samme dag, sa hun at hun var født gutt og ville dø som kvinne.

Men den dypeste nedturen kommer i juni, noen måneder etter operasjonen i Bangkok. Operasjonen har tært på kroppen. Hun er blitt tynn og sliten, og den store oppturen som skulle komme etter operasjonen har latt vente på seg.

- Jeg er glad i deg

Alt skulle jo bli bedre etterpå.

Men hun snakker stadig om kommende operasjoner, om at alt skal bli perfekt en dag. Hun vil ha bredere hofter, slankere midje, mer feminin stemme.

Alt kan fikses, sier hun, det er bare et spørsmål om tid og penger.

Sliten og deprimert reiser Aira til en venn i Spania for å slappe av og komme på lysere tanker. Men hetebølgen i Spania tærer på kreftene. 24. juni dukker hun opp på webkamera og snakker med kusinen hjemme i Bergen. Aira har pådratt seg en alvorlig lungebetennelse og puster tungt.

Hun sliter med å snakke og hiver etter pusten. Noe er alvorlig galt.

— Jeg er glad i deg. Bring asken min til Fillippinene, hvisker hun hest før hun blir brakt til et sykehus utenfor Madrid. Der legges hun i respirator.

Fire måneder etter drømmen om kjønnsskifte ble oppfylt, og Aira hadde sagt farvel til sitt gamle guttenavn Moi, kollapser lungene, hjertet stanser, og på et sykehus langt borte fra hjemlandet ligger bare den døde kroppen igjen den siste fredagen i juni 2010.

Hun var på en måte kommet i mål, og hun skulle leve sitt nye liv.

Men kort tid etter at myndighetene endelig har godkjent hennes nye identitet, og riktig kjønn og navn endelig er på plass i det nye passet, trekker hun sitt siste åndedrag, 26 år gammel.

I krypten på St. Paul kirke i Bergen gråter de fremmøtte vennene under minneseremonien to uker senere.

Arbeidskolleger og venner synger hennes yndlingssang You’ll never walk alone, og enda litt senere er det duket for en ny seremoni i hjemlandet Filippinene, hvor flere hundre er til stede.

I Manila har urnen med asken nå fått sin plass, og over steinen hvor jentenavnet hennes er inngravert henger et bilde av en vakker kvinne.

Jeg liker ikke den norske vinteren. Det meste av tiden tilbringer jeg inne i leiligheten. Sover, spiser, jobber.
PAUL SIGVE AMUNDSEN