Nærmere 50 av sengene står tomme fordi det går for lang tid fra plasser blir ledige til de fylles opp med nye pasienter.

Bør fylles opp

— Dette kan vi ikke leve med. Det står for mange plasser ledige for lenge. At det tar en viss tid å fylle opp en ledig seng må vi kunne akseptere, men nå går det for lang tid. Særlig er det ille at korttidsplasser blir stående ledige. De bør vi kunne fylle opp samme dag som pasienten flytter ut, sier Fløisand.

I disse dager sender byråden for helse og sosial ut brev til alle institusjoner med oppfordring om å skjerpe rutinene sine.

I tillegg til disse plassene sto nærmere 30 plasser ledige på sykehjem rundt i Bergen av ulike årsaker. Noen er stengt av brannvesenet, andre av helsetilsynet, mens andre står ledige av budsjettmessige årsaker.

Betaler mulkt

— Det blir selvfølgelig ekstra ille når kommunen betaler store summer i mulkt fordi pasienter blir liggende ferdigbehandlet på sykehus.

Fløisand får en av de nærmeste dagene oversikten over sykehjemskøen ved årsskiftet. Det er ingen grunn til å tro at tallet har gått ned. Ved utgangen av første halvår fjor sto 240 på sykehjemskø. Etter det BT kjenner til, har køen ikke endret seg stort det siste året.

— Vi håper tallet kan flate ut i 2003. Men så er jeg redd køene kommer til å vokse igjen, sier Fløisand.

Køene vokser

Hun understreker at pasienter som ikke får plass på sykehjem likevel får et tjenestetilbud.

— De som står i køen for jo hjelp. I fremtiden tror jeg det blir viktigere med vedtak om hjelp enn vedtak om fast sykehjemsplass.

I noen bydeler er det knapt sykehjemskø, i andre bydeler, som Årstad, Fana og Ytrebygda er køen ganske lang. Årstad bydel hadde 72 på venteliste ved årsskiftet.

I Fana bydel, der fru Kuhnle er hjemmehørende, har køproblemene oppstått i forbindelse med utbyggingen av Øvsttun sykehjem. For dem som venter på plass, er det lite tilfredsstillende å vite at situasjonen kan være langt bedre i andre bydeler.

— Dette skal ikke være sånn, men det er sånn det er, og det er rett og slett en utfordring vi har. De ulikhetene må vi også prøve å få utjevnet, sier Helen Fløisand.