TERJE VALESTRAND

Se mer om saken på TVHordalands sendinger.

Sjekk Bergen byarkivs utførlige sider om eksplosjonen

— Vil du ikke redde barnet mitt?, skriker hun, fortvilet og viser frem bylten. Da ser de begge at det er en baby uten hode.

En time tidligere har 100 tonn dynamitt og 180 000 fenghetter blåst til himmels, og endret deler av Bergens historie. Forandret dens fasade. Knust hus med lufttrykk, glødende stål og flodbølger. Drept ett hundre mennesker, og skadet 13 000. I dagens penger blir byen ødelagt for 1,16 milliarder kroner.

Det er torsdag den 20. april 1944.

Dypt nede i Tyskland feirer Adolf Hitler sin 55 års dag, sin nest siste bursdag. I eksil i Sverige fyller den lille piken Gro Harlem fem år, men det er det ikke mange som vet.

For Bergen er denne dagen like blodig og traumatisk som 11. september for New York, 11. mars for Madrid, eller 13. februar for Dresden, om vil holder oss til krigens gru.

Men i motsetning til katastrofene over, var det ingen bevisst handling bak eksplosjonen i Bergen. I beste fall var det resultat av slendrian, sløvhet og et vell av uheldige omstendigheter.

Det skjedde klokken 8:39.

«Voorbode» = forvarsel

Det manglet ikke advarsler underveis, da den nederlandske fraktebåten «Voorbode» foretok sin siste reis langs norskekysten. Ifølge Odd Strand, som har skrevet den klassiske beretningen om katastrofen, betyr båtens navn nettopp forvarsel. Eller det mer skjebnetunge ordet «førebod»

Båten ble avvist da den ville legge til kai i Egersund. Den ble avvist da den ville til havn i Stavanger. Tyske myndigheter i begge byer visste hva som var om bord.

Men i Bergen fikk den kaiplass midt i havnens hjerte, på Festningskaien. Like ved Haakonshallen og Rosenkraztårnet. Vis avis de store forretningsgårdene langs Strandkaien, noen få hundre meter fra den tette trehusbebyggelsen på Nordnes.

Alt lå til rette for en katastrofe om noe skulle gå galt.

Og det gjorde det.

Ferden startet i Oslo, der en del dynamitt og fenghetter ble lastet om bord. Neste stopp var Sætre i Hurum, der mer sprengstoff kom i rommet.

Målet for reisen var Kirkenes, hvor den tyske vernemakten snart skulle sprenge vekk alt som minnet om liv, fra Russegrensen til Lyngen.

I stedet var det Bergen som fikk det, først.

Dommedag

For en som er født 10 år etter, er det umulig å skildre det som skjedde. Det blir å formidle det andre har sett. Men fortsatt er byen full av øyenvitner som i detalj kan berette. Slik alle vet hvor de var da Kennedy ble skutt, eller da Oddvar Brå brakk staven, slik husker alle bergensere som opplevde 20. april hvor de var da det smalt.

Alle har de en historie å fortelle.

La oss gå om bord i «Voorbode», sammen med de to mekanikerne Lars Hamre og Lauritz Sletten, fra firmaet Sletten&Jensen. Det er torsdag morgen, klokken er kvart over åtte.

Tre dager før hadde disse karene fått oppdraget med å utføre en del mindre reparasjoner om bord i fraktebåten. Det var ingen store og vesentlige mangler, bortsett fra å utbedre bunnkranen til hovedkjelen på den 176 tonn store damperen.

De to hadde matpakken med seg da de kom roende over Vågen fra en hop ved Nykirken. Arbeidet ville nok ta hele dagen.

Vel om bord møter de maskinisten, og går gjennom arbeidsseddelen, hva som skal gjøres. Mens de står der og drøser, merker de en skarp lukt som river i nesen. Det tyter røyk opp fra et mannhull foran broen.

Den hollandske maskinisten, som er den eneste av de tre som vet hva lasterommet skjuler, slår umiddelbart alarm. Han stormer i land, uten å forklare hvorfor. Hamre og Sletten slår følge, den første hopper i sjøen, og svømmer i land. Den andre springer over dekk på et skip som ligger innenfor «Voorbode»

Begge overlever det armageddon som nå åpenbarer seg over Bergen, havnen, sentrum og vidt omkring.

— Det er dommedag sa mange, mange flere enn kirkens menn.

Utenfor fatteevne

Ute på Seim i Lindås, 25 kilometer nord Bergen havn, ligger fjordabåten «Herdløfjord» ved kai. Det er oppholdsvær, men snart begynner det å drysse noe hvitt ned fra himmelen. Kaptein Titland tar en titt på fenomenet, og finner ut at det er sakspapirer fra Det Bergenske Dampskibselskab. Avsendt samme morgen. Først himmelsendt av eksplosjonen rett utenfor kontorene på Bradbenken, deretter spredt nordover med sønnavinden. De målte stiv kuling på Fredriksberg klokken åtte.

Dette er bare ett av utallige eksempler på katastrofenes dimensjon. Utenfor enhver fatteevne. Et annet er ankerhaken til «Voorbode» som ble funnet på Sandviksfløyen, 400 meter opp, og to kilometer meter nordøst for eksplosjonsstedet. Eller maskindelene som drysset ned i Fjellveien, i Byparken og på Nedre Nygård.

Men det var menneskene det gikk verst utover. Som babyen i den blodige bylten ved Jernbanen, halshugget av glasskår som skar gjennom byrommet, nådeløst, usynlig og drepende.

Blod, glass og betong

Slik blod og vann renner av en handkjerre på Torget, slik fyltes gatene med blod i Bergen denne morgenen. Snart begynte lastebiler med døde og skadde å snirkle seg gjennom byen, mellom glass, betong og vrakdeler. I krappe svinger, som ved Stenderhjørnet, rant blodet fra planet på de åpne lastebilene. Kursen ble satt for Haukeland sykehus, Fridalen skole(som var sykehus) Betanien, ja helt opp til Nesttun jernbanestasjon, der det ble opprettet et nødlasarett.

Tyskerne brakte sine til Florida.

Over alt rykket frivillige hjelpere frem. De hoppet på lastebilene og bussene som ble satt inn i den improviserte ambulansetrafikken.

Hjerteskjærende scener over alt. Døde og levende, mennesker i sin ytterste nød. Noen uten bein, andre uten armer, forferdelig mange blindet av glassbiter og glødende stålpartikler. 30 000 vindusruter knuser i det «Voorbode» går i luften.

Byen har bare én praktiserende øyelege på jobb denne morgenen. Snart kommer én til. De jobber flere døgn. Senere får de forsterkninger fra Oslo. Men tyskerne nekter å ta legene med i sine militærfly. De henvises til nattoget.

Bergen brenner

Så begynner brannene. Over alt i relativ nærhet til eksplosjonen starter en brann. Forretningsgårder, pakkhus, lagerbygg og boliger. Ikke minst boliger. På Nordnes ligger trehusene tett, og denne bydelen med sine innbyggere får kanskje merke katastrofen hardest.

Fortvilte foreldre leter etter barna sine. Barn roper på foreldrene. Flammene raser og varmen jager alle bort.

Fra hele byen kommer mennesker for å lete etter en mann, en kone, en datter eller sønn. Eller bare en god venninne?

Noen blir funnet på sykehusene, eller i de midlertidige hospitalene som blir opprettet.

Mange finner sine på Gades institutt, med en merkelapp i hyssing rundt en tå.

Folk gråter og fortviler, trøster hverandre, og finner hverandre, som ved et Herrens under.

Ingen familie i byen kommer uberørt fra dagen da Eksplosjonen rammet Bergen.

Vanvittig

I ettertid er det ingen tvil om at de tyske okkupantene har all skyld i ulykken. De hadde lastet båten full av sprengstoff, de visste hvilken gigantisk bombe de lot legge til kai i Bergen, om ettermiddagen, søndag den 16. april.

Kanskje var det varmegang i kullageret som antente brannen, som igjen utløste eksplosjonen.

— I dag er det ikke tillatt å transportere mer enn 16 tonn dynamitt i en last. Og 100 tonn er mer enn Forsvaret i dag oppbevarer i sine lagre.

Det forteller senioringeniør Hans Øiom ved Forsvarets logistikkorganisasjon/materiellavdelingen. Vi har bedt han vurdere eksplosjonen i 1944, sett med dagens kunnskap.

— Det skal være 800 til 1000 meter mellom en slik mengde sprengstoff, og nærmeste bebyggelse.

— Kan du anslå effekten av eksplosjonen?

— Jeg vil anta at folk ble slengt over ende nærmere enn 350 meter fra åstedet. Bare unntaksvis vil noen overleve nærmere enn 100 meter. Alle vinduer innen en radius på to kilometer, blir knust.

— Men, legger Øiom til, i dag monteres moderne doble vinduer innfestet i gummilister. Og de er mye sterkere enn de vi hadde i 1944.

— Kan du sammenlikne eksplosjonen for 60 år siden med tilsvarende i vår tid?

— Tja...det må kanskje være Oklahoma-bomben i USA, sier han.

Det var i 1995, da 168 uskyldige mennesker ble drept. En vanlig morgen, i en vanlig by.

Som Bergen, den 20 april 1944.

PS : I sin nøkterne rapport fra begivenheten skrev havnebetjent Olav Olsen dette i sin konklusjon: «Jeg vil ikke unnlate å tilføye at skipet ikke førte det internasjonale røde flagg, man er tilpliktet å føre når det er sprengstoff om bord.»

Kunne det hindret katastrofen???

I RUINER: BDS' kontorbygning ble lagt i ruiner. Det samme skjedde med Havnevesnets nye administrasjonsbygning.
FESTNINGSKAIEN: Flere fartøyer ble slengt opp på Festningskaien ved eksplosjonen. Her ligger «Kora» langt inne på land.