Traktoreggene ligger strødd utover bøen. En kamuflasjefarget Land Rover er til salgs. En port sperrer veien, herfra går det til fots. Solen skinner, men store nedbørsmengder har satt sine spor. Grusveien minner mer om en inntørket innsjø. Skrentene har sår etter små ras. Øyenstikkere summer omkring, de trives best i fuktige strøk. Det klare vannet i bekken smaker mineralsk. En gjenglemt barneundik henger på en grein. Det er tørt og folketomt på Bergens våteste plass i dag. Svetten begynner å renne.

En tysker kommer gående. Klaus Müller (46) jobber på Midttun og bor i Samnanger. Hvis en kollega svipper ham ned til Hausdal tar det en to og en halv time å gå hjem fra jobb.

— Det er forholdsvis greit å gå her når det regner, også. Må være forberedt på sleipe steiner over vannet. Ved Purkedalsgjelet fosser store vannmengder over veien noen steder. Og selve Brekkekleiven kan være ganske sleip, sier Klaus. Heller vått enn for varmt, synes han, som kaller seg klimaflyktning.

— Jeg kom til Oslo med enveisbillett på Kiel-fergen i 1997. Jeg flyktet fra Bochum i Ruhr-distriktet på grunn av global oppvarming. Det hadde gradvis blitt varmere, kunne komme opp i 30 grader i hagen. Min komfortsone er fra 15 minusgrader til 15 plussgrader. Så jeg var kjøleskapsturist med langsiktige ambisjoner.

På Vestlandet fant han jobb, kone og et turterreng som passer ham godt.

— Persen er 100 kilometer på 15,5 timer. Det er bare å la beina jobbe.