Svein og Aagot. Aagot og Svein. Sånn har det alltid vært.

Ut døren i Nylundsveien, ned bakken med hver sin rullator og utover Kringsjåveien i tålmodig tospann. Han med sekk på ryggen, hun nynnende på en melodi.

På Laksevåg senter stopper de for å handle. Vi trenger ikke skrive at de har vært på polet, mener Svein. Aagot bare ler.

— Vi drikker bare ett glass for kvelden. Doktoren sa at det hadde vi bare godt av.

Har det gått 60 år siden bryllupet? De er usikre på årstallet, det er ikke så nøye.

— Da jeg hadde fått huset ferdig, hentet jeg henne oppe på Hamrehjørnet. Etter festen spaserte vi nedover. Så åpnet jeg døren og bar henne over dørstokken. Du ser jo at det er en skjønnhet jeg fikk fatt i! Og hun fikk en meget spennende mann.

— Jeg har alltid hatt det godt. Vi to er så enige om det vi skal gjøre, sier Aagot.

Alle turene. Kysten rundt med motorbåten. Han til rors, hun i byssen.

Familien, de to døtrene. Alle barnebarna og oldebarna.

Hele livet på Laksevåg. Samhold og stolthet. Verken den tyske bunkersen eller de britiske bombene kunne ødelegge det.

Tiden som går. Alle vennene som er blitt borte.

— Det er ikke mange igjen, de dør ut. Det gjør vi òg, sier Aagot.

— Men det kommer jo nye hele tiden, sier Svein og ler. De ler mye. Han ler når vi spør hvorfor det er så mange eldre på Laksevåg.

— Det må være på grunn av den sunne luften!

Trafikken durer forbi Damsgård hovedgård. På benken her sitter de ofte. Hun beundrer rosene, han peker mot de høye granene lenger ute.

— De har jeg vært med på å plante.

Nå er trærne gamle. Svein og Aagot, også. Hun er 83, han er 88. Hvordan er det å bli gammel?

— Det tar tid, sier Svein og ler.

— Når jeg dør, leveres rullatoren tilbake, sier Aagot.

— Vi har slitt ut noen allerede, sier Svein.

De har det ikke travelt. Svein og Aagot har god tid.

LAKSEVÅG: Svein Odd og Aagot Karin Martinussen har bodd på Laksevåg hele livet, med unntak fra da Svein var i Tysklandsbrigaden rett etter krigen.
KNUT EGIL WANG