Med vante bevegelser graver brolegger Arvid Fjæren et lite søkk i sanden. Makker Ben Nguyen gir ham en ny stein. Stein fra Årdal, som allerede har ligget her i Cort Piilsmauet i over 100 år. Den hvite steinen plasseres tilbake der den lå. På linje med og like høyt som forrige stein. Med en hammer banker Fjæren oppå og på siden av steinen. Målet med det møysommelige arbeidet er å få smauet like rett som det var før overvann førte til at det fikk flere søkk for et par år siden.

— Det er viktig at steinen sitter skikkelig nedi. Det skal være som om den ligger på en seng, forklarer Fjæren, som har brolagt Bergens gater i 45 år. Nå jobber han for Bergen bydrift AS.

Krevde brostein

Ved å restaurere gaten der Amalie Skram vokste opp, fortsetter Fjæren og Nguyen et arbeid som ble startet av Sigbrit Willumsdatter i 1520. Som rådgiver for kong Christian II (og mor til hans elskerinne Dyveke), krevde hun at gatene hun gikk på, var som i hjemlandet Holland.

Hun fikk kongen til å befale lensherren på Bergenshus å brolegge veien fra huset hennes til kirken. Trolig bodde hun i Hollendergaten, og historikere tror derfor at Hollendergaten til Korskirken var den første brolagte gaten i Bergen.

— Den gangen brukte de stein de fant i fjæren eller i en røys i nærområdet. Nå bruker vi gjerne stein fra Kina, Portugal eller India, sier Fjæren.

Årlig brosteinskonferanse

Og nettopp dette er blant temaene som skal diskuteres på den årlige brosteinskonferansen, som finner sted i Bergen den 27. og 28. september.

Navnet på konferansen er «500 år med brostein i Bergen - fra fremtid til fortid».

Hvor kulturhistorisk korrekt skal man være under opprustning av gamle gateløp? Skal man bruke stein fra Kina eller India, eller bør man holde seg til norsk gammel stein? Det er noen av spørsmålene som vil bli stilt på konferansen. Med tanke på Korskirkeallmenningen, som er det neste, store restaureringsprosjektet, er dette høyaktuelle problemstillinger.

Helsefarlig stein

Fjæren er ikke i tvil om hva han synes.

— Jeg er ingen motstander av ny stein, men jeg mener det er viktig å bruke gammel stein der den er brukbar. Vi må ta vare på kulturhistorien vår, sier han.

Men i Cort Piilsmauet vil det aldri se ut som det gjorde da de første brosteinene ble lagt her. Og bra er det. Frem til 1800-tallet var de brosteinslagte gatene ujevne med kloakk og grøfter midt i gaten. Med dårlig belysning kunne man «brekke foten i en håndvending», som det heter i en beretning fra den tiden.

Bevisstløs politikk

Likevel, bevisstheten rundt gammel eller ny brostein kunne vært bedre, mener Tom Heldal. Han er medforfatter av boken «Steinbyen Bergen» og avdelingsdirektør for Norges geologiske undersøkelse.

— Det kan se ut som prisen ofte er viktigere enn uttrykket. Bruker man ny stein fra Portugal og Kina, får man et langt strengere og uniformert uttrykk enn dersom man bruker stein fra brudd på Vestlandet, sier han.

Et mer presserende tema er om de velger å bruke brostein i det hele tatt, mener Fjæren.

— Lykken er å banke brostein. Jeg skulle gjerne ha banket hver eneste dag året rundt, men når de velger å fylle hull med asfalt istedenfor å rette opp brosteinen, blir det dessverre for lite jobb til oss.

— Nå er jeg glad for at vi i alle fall får banket her frem til jul, og så blir det forhåpentlig Korskirkeallmenningen neste, sier han fornøyd.

MØYSOMMELIG ARBEID: Broleggerne graver opp og klargjør 10 kvadratmeter hver dag og legger tilbake de 900 steinene de tar opp. På den måten er gaten hele tiden intakt.
Eirik Brekke