19 personer mistet livet på hordalandsveiene i fjor. I dag mintes deres kjære dem med et stille fakkeltog. 19 kors ble båret fra Torgallmenningen til Korskirken. En nifs påminnelse om en nifs statistikk.

For Vigdis Håvardstun er det ni år siden livet ble snudd på hodet. En trailer dundret inn i bilen til søsteren. En hel Åsane-familie ble utslettet på vei til hytten i Sogn. Mor og far. Og deres to gutter. Yngstemann fylte 14 år dagen det smalt, eldstemann var 18.

— Jeg skulle ønske deres død hadde blitt markert på denne måten, sier Håvardstun, som meldte seg inn i Landsforeningen for trafikkskadde (LTN) for fem år siden.

— Omgivelsene har så lett for å glemme. Det er viktig å vise at søsteren min og hennes familie er noe mer enn tall i statistikken, fortsetter hun.

— Savnet vil alltid være der, men jeg begynner å få sorgen litt på avstand. En må bare bestemme seg for å leve videre, kan ikke gi opp.

Håvardstun er styremedlem i LTNs avdeling her i fylket. Det er også Alf Pedersen. I 1994 ble motorsyklisten meid ned, da en sjåfør la bilen over i nabofeltet uten å se seg for. Pedersen pådro seg store innvendige skader.

I dag har han en klar formening om hva som er hovedårsaken til de mange veidødsfallene.

— Det er helt tussete at bilene må kontrolleres annet hvert år, mens bilister får holde seg på veien i 100 år! Det er sjåførene som er problemet. Myndighetene må innføre tøffe nok virkemidler, slik at verstingene lukes ut, sier han.

— Folk tenker bare på rettighetene sine i trafikken, ikke pliktene, legger Pedersen til. Ulykken har imidlertid ikke skremt 52-åringen av motorsykkelen.

— Du slutter jo ikke å gå, selv om du blir påkjørt i gangfeltet.

MINNET SØSTEREN: Vigdis Håvardstun mistet søsteren og hele hennes familie i en voldsom trafikkulykke i 1994. - Savnet er der hele tiden, sier hun.<p/>FOTO: KNUT STRAND