Det er ikke kjent at det finnes noen minner igjen etter Vilma Huszar i Bergen i dag. Hun levde her i 44 år. Hun var aktiv i St. Paul menighet, bodde på Møhlenpris, oppdro sin eneste sønn i Bergen. Nå er begge for lengst borte. Bilder av henne er ikke å oppdrive. Det finnes noen som fortsatt husker den lille familien, men de er ikke mange.

Les også: Få, men synlige

Onsdag 25. november 1942 skulle 58 år gamle Vilma vært med ettermiddagstoget fra Bergen til Oslo, med avgang kl. 16.55. Hun rakk det ikke.

Tidlig på ettermiddagen var hun blitt arrestert av norske politifolk og fraktet til fyllearresten i Allehelgens gate. De var 24 kvinner, barn og gamle menn, med en ting til felles: Minst en av foreldrene var jøder.

Les også: — Hvor skal jeg? - Til et bedre sted.

Vilma var nervøs og ute av seg. Sønnen hennes, 28 år gamle Hans Paul Huszar, var blitt arrestert en måned tidligere. Hun hadde ikke hørt fra ham siden, og visste ikke hvordan det gikk med ham.

Les også: «Må ha skjønt at de ikke skulle på campingtur»

Vilma var kommet til Bergen fra Tyskland i 1915 sammen med ektemannen Bert og lille Hans Paul, som da var ett år gammel. Både Vilma og Bert hadde jødiske foreldre, men hadde konvertert til katolisismen. Hans Paul ble døpt i St. Pauls menighet.

Les også: Jøden som ble NS-barn

I 1935 var Vilma blitt enke. Siden 1939 hadde hun bodd sammen med sønnen i en leilighet i 5. etasje i Welhavens gate 62 på Møhlenpris. Hans Paul var norsk statsborger. I april 1940 hadde han deltatt i kampene mot tyskerne som utskrevet soldat. Hans Paul hadde overtatt farens lille reklamebyrå, og drev nå «Kunst og Reklame» fra et lite kontor i øverste etasje i Småstrandgaten 1, like ved Torgallmenningen. I ledige stunder syslet han med kunstmaling.

Både mor og sønn hadde gjort som de fikk beskjed om i kunngjøringen som hadde stått i alle bergensavisene noen måneder tidligere: Alle med minst tre besteforeldre «av rase fulljødiske» måtte melde seg for politiet, fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge» og få stemplet en «J» i papirene sine. Det samme måtte alle som tilhørte det mosaiske trossamfunn, og alle som var gift med en jøde og samtidig hadde jødisk far eller mor.

Straffen for ikke å melde seg var bøter eller tre måneder i fengsel. Som de fleste andre jødene i Bergen gjorde mor og sønn Huszar som de var pålagt. De kan ikke ha skjønt hva det nye jøderegisteret skulle brukes til.

Grytidlig mandag 26. oktober 1942 ble den store planen bak registeret satt ut i livet. Kvelden før var det gått ut en hemmelig ordre fra Statspolitiet i Oslo: Alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres og fraktes til Oslo. «Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bankkonti sperres og bankbokser tømmes», het det i iltelegrammet til alle landets politiavdelinger.

Politiinspektør Alf Hans Granaas hos Statspolitiet i Bergen hadde straks kalt inn til planleggingsmøte da ordren kom. 26-åringen fra Oslo var avdelingsleder hos Statspolitiet. Ansvaret for den praktiske gjennomføringen av aksjonen ga han til sin nestleder, politifullmektig Sverre Marinius Johansen. 43-åringen hadde arbeidet ved Bergen politikammer siden 1920-tallet, og utførte ordren fra Oslo til punkt og prikke.

Det var tåkedis og regn i luften da fem politibiler kjørte ut klokken seks denne mandagsmorgenen for å hente de 13 jødiske mennene på listen.

28 år gamle Hans Paul Huszar var hjemme på Møhlenpris da politiet banket på. Klokken 8 ble han satt inn i fyllearresten i Allehelgens gate. Alle de 13 som skulle tas var hjemme. Ingen av de 19 norske politifolkene som var med på aksjonen hadde varslet dem, eller gitt dem en sjanse til å stikke av.

Alle norske jøder skulle utryddes. Samme dag som mennene ble arrestert, gikk norske byråkrater og advokater løs på den store jobben med å beslaglegge, registrere og avhende alt som hadde tilhørt jødene. En egen etat ble opprettet til formålet: «Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer».

Mandag 7. desember 1942 troppet bergensadvokaten Knut Sigurd Kleppe opp i Huszar-familiens leilighet i Welhavens gate 62. Han var oppnevnt som hovedbestyrer for de jødiske boene i Bergen. Med seg hadde han både en fullmektig og Karl Løseth, innehaveren av en av Bergens auksjonsforretninger. Sammen gikk de gjennom mor og sønn Huszars jordiske gods. På soverommet noterte de seg blant annet «1 malet seng m/ madrass», til kr. 30,-, «1 Singer symaskin» til kr. 125,-, og dessuten «1 Gammel blaa dress» og «13 par diverse strømper».

Slik fortsatte de fra rom til rom: Divan, klaffebord og røkebord i dagligstuen, skrivebord, spisestue og Knut Hamsuns samlede verker i salongen, på kjøkkenet en flaske eddik, seks såpestykker og 27 bokser sardiner.

Registreringen var så omfattende at de ikke ble ferdige denne mandagen, men måtte komme tilbake to dager senere for å fullføre arbeidet.

Advokat Kleppe var en av flere advokater i Bergen som tjente gode penger på å drive inn alt jødisk gods av verdi. Arbeidet ble styrt fra Majorstua i Oslo, der likvidasjonsstyret hadde sine kontorer. De ansatte var nordmenn – mange av dem uten partibok fra NS.

Byråkratiet fungerte i det store og hele prikkfritt etter retningslinjene som var satt opp: Det tyske sikkerhetspoliti skulle ha alt gull- og sølvtøy. Vilma Huszars to sølvlysestaker havnet hos dem. Deretter fikk NS' hjelpeorganisasjon NSH sette opp ønskelister over det de hadde lyst på: I Welhavens gate 62 valgte de seg det meste av husholdningsutstyr, mat og klær.

Hans Paul Huszar hadde også en livsforsikring hos Vesta. 28-åringen skulle snart dø i Auschwitz, men noen forsikringsutbetaling ble det aldri: Advokat Kleppe solgte tilbake livspolisen til forsikringsselskapet for kr. 66,20, og satte pengene på Likvidasjonsstyrets konto.

Resten av Huszar-familiens eiendeler ble solgt gjennom auksjonsforretningen til Karl Løseth, blant annet på to offentlige auksjoner vinteren 1944. Kjøperne var vanlige bergensere, og varene gikk unna – selv om Løseth sa at han «hadde en del betenkeligheter med å selge «skrotet» fordi han «personlig hadde hatt en mengde ubehageligheter fra forskjellig hold for sin befatning med jødeboene».

Vilma og Hans Paul Huszar var ikke av de mest innbringende ofrene. De hadde ingen penger i banken, verdipapirer eller utestående gjeld som bostyreren kunne drive inn. Da var det mer å hente i de seks jødiske manufakturforretningene i Strandgaten, der både inventar og varebeholdning skulle beslaglegges.

Mens advokat og auksjonarius var i travelt arbeid, satt både Vilma og Hans Paul arrestert.

Hans Paul ble sendt til Auschwitz med fangeskipet «Donau» 26. november 1942. Også moren skulle vært med. Men fordi aksjonen mot kvinner, barn og gamle i Bergen tok mer tid enn planlagt, rakk ikke politiet å få dem på kveldstoget til Oslo kl. 16.55. Dermed måtte «Donau» legge fra kai uten dem.

De unge og arbeidsføre – som 28 år gamle Hans Paul – ble satt til slavearbeid ved ankomst i Auschwitz. Resten – 345 norske jøder – ble sendt rett i gasskammeret, natt til 2. desember 1942.

Vilma ble i stedet sittende fengslet på Breitvedt i Oslo. I januar 1943 ble den 58 år gamle enken løslatt, fordi hun var ungarer. Ungarn kjempet på tysk side i krigen, og deres borgere skulle derfor spares.

For bobestyrer Knut Sigurd Kleppe i Bergen var løslatelsen en strek i regningen. Vilma reiste straks tilbake til Bergen. Men leiligheten i Welhavens gate var for lengst tømt og leid ut til en NS-mann og hans kone, som arbeidet i politiet. Flere av sakene til Huszar-familien var solgt, resten lå lagret i påvente av å bli fordelt.

Enken kunne slå i bordet med et iltelegram fra Likvidasjonsstyret i Oslo: «Da ungarske statsborgere er Likvidasjonsstyret uvedkommende må Wilma Huszars formue straks frigis i sin helhet».

Bobestyrer Kleppe var frustrert. At hun skulle ha rett til få leiligheten tilbake «maa bero på en missforstaaelse», skrev han, og viste til at leiekontrakten sto i Hans Pauls navn. Kleppe hadde dessuten handlet i god tro: «Paa det tidspunkt det ble gjort var jødinnen Wilma Huszar internert og det ble sagt at hun ikke vilde komme tilbake», skrev han til Huszars advokat.

Bobestyreren innrømmet samtidig at «det fantes vel enkelte ting i leiligheten som tilhørte henne». Disse skulle hun få tilbake, om hun kunne dokumentere at sakene var hennes.

I bostyrer Kleppes etterlatte papirer finnes ingen protester fra naboer eller forretningspartnere til jødene som var blitt fratatt alt de eide. Men han fikk flere brev.

Huseieren i Welhavens gate 62 er bekymret for et par hickoryski som politiet hadde tatt for å være Hans Paul Huszars, og dermed beslaglagt. «Jeg vil be Dem være så vendlig å sende meg skiene i dag, da jeg skal bruke dem på tur i morgen», skriver husverten.

Han har også gjort seg tanker om hvem som bør få flytte inn i den tomme leiligheten: En ung dame – «en gammel kjenning av oss, dertil også lidt beslektet» – er nyforlovet og trenger et sted å bo. «Jeg anser det som en velferdssak», heter det i brevet. Da var det gått en uke siden portene i Auschwitz hadde lukket seg bak den gamle leietakeren.

Også Huszar-familiens Electrolux støvsuger skaper bry for bobestyreren. Den var blitt taksert og solgt for 250 kroner, en pris kjøperen mener er «urimelig høy». Han klager både til bostyret og til Priskontrollen, og vil ha prisen satt ned til 150 kroner.

Vilma Huszars strev for å få tilbake leiligheten var fånyttes. Hun greide heller ikke å skaffe seg nytt ungarsk pass, slik hun var blitt pålagt. Våren 1943 ble det sendt ut en ny arrestordre. Enken berget seg gjennom krigen med god hjelp fra en NS-politimann i Bergen. Han sørget for at hun ble lagt inn på St. Franciskus Hospital, som hadde holdt til i sykehusbygget på Florida, og for at hun fikk legeerklæringer om at hun ikke kunne arresteres og fraktes til Oslo.

Vilma fikk aldri se igjen sitt eneste barn. Hans Paul Huszar døde i Auschwitz 16. januar 1943.

Da krigen var over, fortsatte Vilma kampen for å få tilbake det hun hadde mistet. Jødene skulle nå få igjen det som var tatt fra dem – på lik linje med andre nordmenn som hadde fått verdier beslaglagt.

Men det fantes forbehold. Mange hadde spist av lasset: Advokat Kleppe ville så sent som i mars 1945 ha 500 kroner, og viste til at han hadde «hatt en del bryderi» med Huszar-boet. Alle bostyrerne fikk sine honorarer dekket fra de inndrevne formuene. Av beslaglagte kontanter skulle derfor bare to tredeler tilbakebetales.

Løsøre og verdigjenstander var som regel solgt til underpris. Der kjøperne kunne oppdrives, skulle tingene leveres tilbake, men det var lettere sagt enn gjort. Mye var forsvunnet.

Fordi Hans Paul var død, arvet moren det som var igjen etter ham – inkludert all gjeld. Og kreditorene sluttet ikke å melde seg selv om krigen var over og leietakeren drept: Huseieren på Møhlenpris skulle ha betaling for en ødelagt vindusrute og for utgifter til luftvern. Sentralvarmen for kontoret Hans Paul hadde leid i Småstrandgaten måtte også betales.

Av kontanter hadde Hans Paul bare kr. 20,26 da han ble tatt.

I januar 1947 fikk Vilma Huszar den endelige regningen. På sønnens vegne skyldte hun den norske stat kr. 126,41. Et håndskrevet klagebrev hjalp ikke. Trøsten var at hun ikke trengte bekymre seg for betalingen. Beløpet ville bli trukket fra den lille krigspensjonen hun var blitt tilkjent.

Advokat Knut Sigurd Kleppe ble dømt til fem års tvangsarbeid for arbeidet som bobestyrer. Politiinspektør Granaas og politifullmektig Johansen, som hadde ledet jødearrestasjonene i Bergen, fikk henholdsvis fire og 20 år. I tiltalen og den påfølgende dommen mot statspolitimannen som arresterte Hans Paul Huszar var jødeaksjonen ikke nevnt med et ord. Auksjonarius Karl Løseth var ikke med i NS, og ble aldri tiltalt for salget av jødisk eiendom i Bergen.

Vilma Huszar blir boende i Bergen etter krigen. Hun dør på Florida sykehus i 1959. Det eneste hun har igjen etter sønnen, er to malerier uten ramme med signaturen «Hans Huszar».

Bildene og noen andre eiendeler blir pakket og sendt til Vilmas gjenlevende søster, som bor i Wien.

Huszar-familien i Bergen er historie.

STORE BESLAG: Hver eneste eiendel hjemme hos Huszar-familien ble registrert og taksert. I et brev til Vilma Huszars advokat nektet bobestyreren å gi henne tilbake leiligheten i femte tasje i Welhavens gt. 62, til tross for at hun var løslatt. I Riksarkivet i Oslo ligger over 100 hyllemeter med dokumenter om beslagene av jødisk eiendom i Norge.
SIV DOLMEN & RUNE NIELSEN