I dag lanserer han biografien om næringslivsmannen og medie­profilen Kåre Valebrokk.

Nå avdøde Kåre Valebrokk la aldri skjul på at han ble inspirert av Anders Lange, den senere parti­stifteren av det som i dag er Fremskrittspartiet. Det skjedde først på 1950-tallet, da Lange kom på besøk til Valebrokks familie på Sørlandet. En gang ble vesle Kåre sendt i seng, for at han skulle bli forskånet for bannskapen til Anders Lange.

Var på møtet i Saga kino

Som voksen var Valebrokk til stede på det berømte møtet i Saga kino, der Anders Langes parti ble stiftet. Det var i april 1973. Da var ikke Valebrokk pressemann, han solgte gravemaskiner. Selv om han i ettertid påsto at det var som journalist han stakk innom møtet. I boken betviler Rossavik at Valebrokk kan ha vært på møtet i egenskap av å være journalist:

FORFATTER: Frank Rossavik.

«Dette var fem år etter at han sluttet i Morgenbladet og seks år før han begynte i VG. Så langt jeg har kunnet finne ut, dekket han heller ikke møtet for Morgenbladet eller noen annen publikasjon som frilanser.»

- Kåre Valebrokk var nok på Saga primært fordi han hadde en personlig, politisk fascinasjon for arrangøren, mener Rossavik.

Superliberalist

- Kåre Valebrokk var nok den mest effektive talsmann liberalismen har hatt i Norge, skriver biograf Rossavik.

Han sammenligner Valebrokk med andre skriveføre liberalister, som Trygve Hegnar, Knut Haavik og kretsen rundt bladet Farmand, utgitt av Libertas. Men ingen når den tidligere redaktøren av Dagens Næringsliv, og senere TV 2-sjefen, til ankelsokkene. Valebrokks biograf låner et sitat av portrettøren Niels Chr. Geelmuyden, som skrev en gang; «Han har den skarremilde gave at han kan si de forferdeligste ting og få det til å høres ut som en solgangslun bekjentgjør­else av at makrellen er kåmen».

Beundret Thatcher

Valebrokk var også en stor beundrer av Storbritannias nå avdøde statsminister «Maggie» Thatcher. Det la han aldri skjul på. Foran valget i 1987 skrev han en heftig kommentar, der han dro til:

- Motstanderne av Thatcher-regimet er raske til å påpeke landets tre millioner arbeidsløse. Men det de unn­later å nevne er nettopp det britene skal gå til valg på i juni. De unnlater å nevne at to tredel av befolkningen nå eier sine hjem, mot halvparten da hun kom til makten. De unnlater å nevne at antallet aksjonærer har steget fra syv til 20 prosent av befolkningen, og at antallet selvstendig næringsdrivende har økt fra 1,8 til 2,6 millioner de siste åtte årene.»

Redaktøren av Dagens Næringsliv gjorde også et poeng av at norske aviser igjen kunne trykke annonser for det britiske bilmerket Rover, som et resultat av «Maggies» økonomiske politikk.

Refset Røkke

I Rossaviks bok fremstår Kåre Valebrokk som en rendyrket tilhenger av liberalismen. Det skal være lov å tjene penger, næringslivets oppgave er nettopp det. Som han sa under bankkrisen i 1993: «Sørlandet egner seg ikke til industri, like lite som resten av Norge.»

Han heiet derfor lenge på en mann som Kjell Inge Røkke. Han mente samfunnet hadde godt av at folk ble rike.

- Uten folk som Røkke ville Mozarts «Requiem» aldri ha blitt skrevet, skrev han.

Men det gikk en grense, og det var lovverket. Lover og regler skulle følges, liberalisme eller ei.

Da samme Røkke ble dømt for å ha tiltusket seg båtførersertifikat i Sverige, fikk han kjeft så det holdt, av Kåre Valebrokk.