På et lite bord hjemme hos bestemor Anne Liv Storevik på Osterøy, står bildet av bittelille Johannes. En lav, blå vase, med en enkel, hvit rose. Og en lysegrå liten stein som bærer teksten «älsker dig».

- Jeg har mistet andre kjære gjennom livet. Men dette er en så bunnløs sorg at jeg ikke skjønner hvor den ender. Du vet ikke hva du kan gjøre for ungen din, du skal ta deg av andre barnebarn og andre familiemedlemmer, og så har du din egen sorg, sier Storevik.

Pusterom i sorgen

Forsommeren 2009 brakte stor fryd. Storeviks datter var kommet i lykkelige omstendigheter, etter å ha prøvd å få barn lenge. Toeggede tvillinger skulle det til og med bli. Men tre og en halv måned før termin starter fødselen. Komplikasjoner gjør at Johannes strever mer enn storebror for å holde fast i livet. Men etter hvert letter det. Alle senker skuldrene.

Jeg har mistet andre kjære gjennom livet. Men dette er en så bunnløs sorg at jeg ikke skjønner hvor den ender. Anne Liv Storevik

- Vi begynte å tro at alt skulle gå bra. Så ringte Carina og sa «Mamma, dette går ikke så bra. Johannes kommer til å dø».

Noen ganger kan det gå dager mellom hver gang Anne Liv er borte og titter litt på bildet av Johannes. Andre ganger er hun bortom flere ganger daglig. Det nærmer seg to års dagen nå. Og sorgens bølger er krappere.

- Nesten hver kveld tenker jeg på ham. Jeg tenker på da pleierne tok ham ut av kuvøsen, og foreldrene satt med ham og bare ventet på at han skulle dø. Vi satt med de andre besteforeldrene i et rom like ved. Plutselig hørte jeg at datteren min begynte å hulke. Det var forferdelig. Du har en unge som har det vondt, og det er ingenting du kan gjøre for å hjelpe henne, sier Anne Liv.

Det var da hun hjalp datteren å få kontakt med Senter for Kri-sepsykologi, at hun oppdaget at det fantes et tilbud til besteforeldre.

- I sorggruppen har jeg lært teknikker for å få pusterom fra sorgen og klare å sove, men ikke minst vet de andre hvordan jeg har det, sier hun.

Besteforeldre trenger støtte

Senter for Krisepsykologi starter nå opp sin andre sorggruppe for besteforeldre.

- Det helt spesielle med besteforeldre er den doble sorgen de opplever. Noen sier den verste sorgen er å se sitt eget barn være knust av sorg. I tillegg har de sin egen sorg over et barnebarn, sier psykolog Ruth Jorunn Glittenberg.

- Besteforeldre gjør ofte en veldig viktig jobb for kjernefamilien som er i sorg over å ha mistet et barn. De stiller opp og støtter, også med praktisk hjelp. Samtidig legger de gjerne bånd på seg og setter egen sorg på vent, fremholder Glittenberg.

Hun er opptatt av at nettverket ikke må glemme besteforeldre når en familie mister et barn.

- Besteforeldre trenger også støtte. Har du en venn eller venninne som er bestefar eller bestemor, kan du hjelpe ved at han eller hun får være seg selv sammen med deg, sier hun, og oppfordrer venner å ta kontakt.

- Unngå å si at «det går over», for det gjør det ikke. Spør gjerne «Ønsker du å snakke om barnebarnet ditt, eller skal vi snakke om noe annet?». Og husk at om besteforelderen gråter, er det ikke fordi du har gjort besteforelderen trist, men fordi du har gitt ham eller henne muligheten til å dele følelser, understreker psykologen.

Rom for sorg og hverdagsliv

Besteforeldrene i sorggruppen som Storevik deltok i, har fortsatt å møtes etter at gruppesamtalene er over.

- Vi er fremdeles bekymret for barna våre, vi kan snakke om merkedager og være helt åpne. Det er en svært god hjelp. Vi snakker også om mye annet nå. Jeg husker godt første gang vi lo sammen. Det var i april. Det var befriende, sier Storevik.

Hun vil la bordet med bildet av Johannes stå så lenge hun trenger det.

- Jeg vil ikke undertrykke at han har vært her. Jeg vil kjenne på at han vært en del av familien og skal være en del av familien. Samtidig vil jeg aldri la mine levende barnebarn komme i skyggen av Johannes, sier Anne Liv Storevik.