Med egne ord har 12 av de overlevende fra Hordaland fortalt BT hvordan massakren på Utøya har påvirket livene deres etter 22. juli.

I den anonyme spørreundersøkelsen forteller flere om de samme problemene:

  • De har søvnmangel, mareritt, paranoia.
  • De er skeptisk overfor fremmede.
  • De frykter for at noe lignende kan skje igjen.
  • De leter etter rømningsveier overalt. LES OGSÅ: Breivik ville angripe politifolk

Som en atombombe

Ved fjordkanten i Leikanger står to unge menn og prøver å holde masken for fotografen.

Det er ikke alltid så lett når man er kompiser. En spøkefull kommentar fra den ene avløses av latter fra den andre.

Men Thor Mehammer vet alt om å holde masken. Den er god å ha når de vonde tankene kommer.

- Jeg kan ha det bra, og så kommer sorgen som en atombombe. Da klarer jeg å opprettholde en fin maske. Men det er som å gå rundt med en vulkan i brystet, sier 21-åringen.

Les også ekspertintervjuet:

Utøya-rommet

Vel 100 dager etter at han sprang for livet på Utøya, sliter han fortsatt med å ta hverdagen tilbake.

Mehammer kjenner seg igjen i tankene de overlevende fra Hordaland har delt med BT:

«Jeg sover dårlig, spiser minimalt, gråter mer og ler mindre.»

«Konsentrasjonen min er betydelig nedsatt og søvn finnes jo ikke.»

- Jeg gråter nok mer. Tårene kommer bare plutselig. Inntil for to uker siden sov jeg helt greit. Nå har jeg begynt å fundere mer når jeg har lagt meg, og jeg sliter med å sovne, sier Mehammer.

- I begynnelsen hadde jeg ofte mareritt. Det var den samme drømmen om og om igjen; at jeg er på Utøya og rømmer fra noen. Marerittene har avtatt etter hvert. Det har vært en viktig bekreftelse for meg, sier Torbjørn Vereide (22).

— Bekreftelse på at livet har gått videre?

- Ja, jeg har det ganske godt. Folk sier at de ikke tror på meg, men jeg tror kanskje at jeg har taklet det bedre enn andre, sier Vereide.Han så flere ungdommer bli henrettet rett foran seg, men berget selv livet. TV-intervjuet hvor en skjelvende Vereide kort tid etter forteller om marerittet, har gått verden rundt. Nå har han forlatt det han kaller Utøya-rommet.

- Jeg har gått ut den døren. Å ha lange, dype samtaler om det som skjedde, blir som å gå inn i rommet igjen. Det har vært et bevisst valg, uten at jeg føler at jeg flykter fra virkeligheten, sier han, skotter på Mehammer og legger til:

- Det er nok litt vanskelig å sitte igjen i Utøya-rommet når du ser at kameraten din har gått rett ut og har det bra. Det gjør det litt tøffere for Thor.

Mer engasjert

Den vesle AUF-delegasjonen fra Sogn og Fjordane mistet fylkes-lederen sin på Utøya. Hanne Kristine Fridtun (20) var Thors beste venninne. Tapet av henne smerter mer enn minnene om alle de døde ungdommene han så da han flyktet.

- Psykologen min sa allerede dagen etter at jeg sannsynligvis ikke kom til å få noen traumer som følge av det jeg har opplevd. Sorgen er for dominerende. Den dekker over det forferdelige jeg har opplevd, sier Mehammer.

Flere av de overlevende forteller om problemer med skole og studier:

  • «Skolen er kaotisk, og jeg henger etter i alle fag.
  • «Hukommelsesvansker, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, utmattethet, tristhet. Får ikke lest pensum, kobler ut.»
  • «Jeg har måttet si opp to av tre fag på universitetet dette semesteret utelukkende fordi at alt føles tyngre.» Mehammer har begynt på Høgskolen i Ålesund, men studiene er satt på vent. Nå prøver han ­å holde seg i aktivitet så mye som mulig.

Jobben som fylkessekretær i AUF i Sogn og Fjordane tar mye tid.

- Jeg reiser mye i jobben, og forsøker å ha noe å gjøre hele tiden. Det er tungt å sitte for lenge på ett sted. Men det betyr samtidig at jeg er blitt mer sosial, sier han.

«Stikkord er sorg, sinne, nervøsitet og noen ganger ren frykt, men også engasjement», skriver en av de overlevende.

Om BTs dekning: Les saken her

Vil fullføre prosjekter

Økt engasjement er noe Vereide og Mehammer kan kjenne seg igjen i.

- Jeg har fått ny motivasjon til å fullføre en del av de prosjektene jeg har satt på vent. Jeg har blant annet lenge gått med en drøm om å lage mitt eget brettspill. Den ideen har jeg tenkt til å realisere nå.

Thor Mehammer har gitt opp tanken om å få den gamle hverdagen tilbake.

— Det er ikke nødvendigvis bare negativt. Jeg prøver å komme meg gjennom hver eneste dag. Det er det eneste som betyr noe. Men jeg har bestemt meg for å ta det veldig sakte, sier han.