I morgen skal hun, under den nasjonale markeringen av Verdensdagen for selvmordsforebygging i Grieghallen, snakke om hvordan etterlatte kan forebygge selvmord.

— Forskning viser at det er en større frekvens av selvmord blant etterlatte etter selvmord. Det er snakk om en tydelig økning, sier forsker og dr.philos. Kari Dyregrov. Hun har jobbet med etterlatte etter plutselige dødsfall siden 1996, og var med å bygge opp LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord).

En dansk undersøkelse, publisert i det engelske legetidsskriftet The Lancet i 2002, fant at risikoen for selvmord blant etterlatte var tre ganger høyere enn i kontrollgruppen. Undersøkelsen omfattet 13.000 etterlatte etter 4000 selvmord. Resultatet var uavhengig av sosial og økonomisk status og psykisk lidelse.

Høy risiko den første tiden

— Risikoen er høyest i den første tiden etter selvmordet, sier Dyregrov, som jobber på Senter for Krisepsykologi i Bergen og Folkehelseinstituttet i Oslo. Der er hun med i en gruppe som på oppdrag fra Sosial- og Helsedirektoratet skal utarbeide en veileder om tiltak for etterlatte ved selvmord, til bruk for fagfolk som arbeider på området.

Det viktigste er at kommunene etablerer systemer for å forebygge og fange opp dem som utvikler komplisert sorg, posttraumatisk stress syndrom, og andre som trenger hjelp.

Føler seg hjelpeløst

— Alle må få tilbud om hjelp, og få den hjelpen de trenger. Initiativet må komme fra helsevesenet, for denne gruppen er i en situasjon der svært mange ikke selv aktivt søker hjelp. Og ikke minst må vi få optimalt ut av de sosiale nettverkene, sier Dyregrov.

Hennes forskning viser nemlig at hjelpen fra familie, venner, naboer og kolleger er helt nødvendig.

— Nettverket er alfa og omega. De etterlatte sier at de ikke kommer gjennom dette uten den støtten, sier Dyregrov.

Samtidig forteller de etterlatte at velmenende venner og bekjente gjør mange tabber.

— De forstår det så godt, og sier de ville være akkurat like usikre hvis situasjonen hadde vært omvendt, sier forskeren.

Hun har nå samlet sine forskningsprosjekter i boken «Sosial nettverksstøtte ved brå død - hvordan kan vi hjelpe?», der mannen hennes som også er psykolog, Atle Dyregrov, er annenforfatter.

— Nettverket ønsker så gjerne å støtte opp om den etterlatte, men føler seg utilstrekkelig og hjelpeløst. Jeg håper boken kan gi selvtillit og tips til å tørre, sier Kari Dyregrov.

For mye snakk

Hun understreker at behovene er så ulike, og at det ikke finnes et enkelt svar på hva man skal gjøre. Enkelte retningslinjer har hun likevel laget:

  • Kommuniser tydelig. Si at du vil hjelpe, men er usikker på hvordan. Spør om du skal ringe, komme på besøk, når du eventuelt kan ringe igjen, hva du kan gjøre.
  • Ta kontakt og ikke skygg unna. Ikke forvent at personen ringer deg, men ta initiativ selv. Ikke unngå temaet i samtaler, og tør å snakke som den døde dersom du forstår at de etterlatte ønsker det.
  • Tål å bli avvist.
  • Hold ut. Sorgen og krisen varer lenger enn du tror. Mange slutter å ta kontakt etter et halvt års tid. Den etterlatte har det kanskje aller verst når sjokket legger seg, og savnet setter inn.
  • Er det et stort nettverk kan man gjerne organisere seg litt, og fordele innsats over tid.
  • Ikke gi råd, og pass på utsagn som kan virke sårende. («Du kan jo få et barn til ... »).
  • Ha respekt for den enkeltes måte å sørge på.
  • Ikke snakk så mye. Ofte holder det å bare være der.- Et samfunnsproblem

— Vi har en veldig snakkende kultur. For mange er det enklere å snakke enn å være nær og dele fortvilelsen. Sorgen og tapet er ikke et problem man kan diskutere seg frem til en løsning på, sier Dyregrov.

Selvmordsproblematikken synes hun derimot at det er viktig å snakke om.

— På mange måter er det fremdeles tabuisert. Vi trenger å sette det på dagsordenen. Selvmord er et samfunnsproblem, ikke et psykiatri eller medisinsk spørsmål, selv om dette også er en del av det, sier forskeren.

Valde, Vegar