Torunn Opsanger forteller at de ikke kom noen vei med det offentlige.

— Det er sikkert mange steder man kan få hjelp, men det er ikke så lett å finne frem til dem, sier hun.

I går fortalte BTMagasinet historien om datteren Katrine, som døde da hun var 19 år gammel. Foreldrene tok første gang kontakt med barnevernet da hun rømte hjemmefra som 17-åring.

  • Vi fikk råd om å reise etter henne, vise at vi brydde oss. Så avtalte vi et møte etter at vi hadde fått Katrine hjem. De hadde ikke noe konkret å tilby oss der og da. Det var jo det vi trengte, sier Opsanger.

Etter hvert fikk familien komme til familieterapeut.

— Jeg følte ikke at det var nyttig i forhold til å redde Katrine ut av det livet hun hadde begynt på, sier Opsanger.

- Kom aldri i gang

Da datteren rømte på nytt, avtalte de fraskilte foreldrene at Katrine skulle bo hos faren i en periode.

— Vi kom i en situasjon der vi ble fortalt av barnevernet at dette ville vi ikke klare å håndtere alene. De skulle skaffe hjelp, sa de, forteller Katrines far, Sigbjørn Ullestad.

Men da barnevernet fikk vite at jenten skulle bo hos faren, ble saken flyttet fra barnevernet i Sola kommune til Sandnes.

  • Jeg føler de slapp taket, og at de aldri kom i gang igjen. Da vi endelig skulle få hjelp, hadde hun flyttet hjemmefra, sier Ullestad.

Etter at Katrine flyttet for seg selv, gikk det tilsynelatende bra i en periode. Da foreldrene etter noen måneder skjønte at Katrine hadde begynt å bruke tunge rusmidler, var datteren blitt 18, og barnevernet lukket saken.

  • Dette var en sak som kom opp nokså tett på at Katrine fylte 18. Barnevernet ga kanskje opp før de egentlig begynte, sier Ullestad.

- Ville egentlig ikke tro det

Begge foreldrene begynte etter hvert å gå til et pårørendesenter for narkomane. Der fikk de snakket med andre i en tilsvarende situasjon.

  • Problemet er at det er ikke så mye folk kan gjøre, utenom å snakke, sier faren.

For ham var det vanskelig å ikke vite hva han kunne gjøre for å hjelpe datteren.

  • Å være tilskuer til noe sånt, er ikke noe god følelse. Du blir maktesløs, begynner å håpe på at ting skal bli bedre i fremtiden. Det er alltid noe å knytte et håp til - et kurs hun skulle gå på, ting som det, sier Ullestad.

For moren var det vanskelig å innse hvor store problemer datteren hadde.

  • Det var litt uvirkelig. Jeg ville egentlig ikke tro det. Du føler litt skam, på en måte. Det er ikke slik du bare forteller folk, at datteren din er narkoman. Da Katrine døde, var det mange som ikke visste at hun var narkoman, sier Torunn Opsanger.

- Alltid verre enn du tror

Foreldrene føler det er vanskelig å peke på konkrete ting de kunne gjort annerledes. Sigbjørn Ullestad har likevel noen råd til andre foreldre.

  • Jeg tror de skal stole på seg selv. Det er farlig for foreldre å tro at de vil få hjelp. Hvis du søker hjelp, blir det til at du selv bli avventende og ikke stoler på dine egne vurderinger, sier Ullestad.

Han advarer foreldre mot å være godtroende.

  • Det er alltid verre enn du tror. Slik er det bare. Og du som far eller mor er alltid den siste som får vite hva som er galt, sier Ullestad.
Silje Katrine Robinson