• Jeg skulle heller ha brukt tiden min med Kristina og de to andre barna, sier Oddmund Hjartåker. Han er fortvilet over at tiden nå går med til å kjempe mot at sykehuset skal avslutte behandlingen av datteren.

Han er fortvilet over at tiden nå går med til å kjempe mot at sykehuset skal avslutte behandlingen av datteren.

— Jeg føler at jeg bruker tiden min på helt feil ting nå, sier Hjartåker. Han er likevel vel vitende om at alle møtene med leger, advokater, presse og på mandag Gulating lagmannsrett, er helt nødvendig for å forhindre at Haukeland universitetssykehus avslutter behandlingen av datteren.

— Det er tøft, men jeg tenker at en ikke bare kan legge seg ned og synes synd på seg selv. Jeg må stå oppreist i det. Nå sitter jeg igjen med god samvittighet for alt det jeg har klart å gjøre. Jeg vet at jeg ikke har sagt noe usant, jeg har sagt det som det er, og jeg føler jeg har gjort de riktige valgene, sier Hjartåker.

Drives av fremskritt

Det som driver ham er fremskrittene han har sett Kristina gjøre. Hun har rørt på hender og tær. Hun har åpnet øynene. I en periode har hun pustet uten hjelp. Han føler han flere ganger har hatt kontakt med henne og fått klare signaler på dette.

Hjartåker frykter at Kristina ikke har fått den sjansen hun fortjener. Han mener at han har fått altfor lite tid til å ta ugjenkallelige beslutninger som gjelder liv og død. Han føler seg presset.

— Folk sa til meg at jeg måtte filme henne for å dokumentere alle tegnene på at hun både kan høre og tenke. I begynnelsen mente jeg det var helt unødvendig, men nå er jeg glad jeg har gjort det, sier Hjartåker.

Mandag skal Gulating lagmannsrett ta stilling til om Haukeland sykehus skal pålegges å utsette vedtaket om å avslutte behandlingen av Kristina. Da får retten se film som ifølge Hjartåker viser at hun åpner øynene når han viser henne ting.

— Jeg er klar over at mange vil tenke at her er det en far som er oppe i en ekstrem situasjon. Han vil så gjerne se tegn til forbedring. Dermed går de inn for å behandle meg, og hjelpe meg til å ta de «rette» beslutningene. Men det er ikke jeg som skal ha behandling, det er Kristina, sier Hjartåker.

Hun har reagert

— Jeg begynte med de små tingene, og bygde videre på dem. Jeg har sett at hun har reagert.

— Er du forberedt på at Kristina kan få et liv som veldig skadet og funksjonshemmet?

— Spørsmålet er feil. Jeg kan ikke danne meg et bilde av henne om fem år. Jeg ser henne som hun er nå, og jeg ser på den behandlingen hun får nå. Legen har sagt til meg: «du har to andre barn som du må ta deg av». Men jeg har jo Kristina og! sier Hjartåker.

Familien har ikke veket fra Kristinas seng i tiden etter rasulykken. De har stelt henne og snakket med henne.

— Vi vet ikke hvor mye hun får med seg. Det er ingen som vet hvordan hun har det etter alt hun har vært igjennom. Jeg har fortalt henne at vi var i en ulykke, og fikk ting over oss, men jeg har ikke fortalt henne at moren er død. Jeg sier bare at pappa passer på deg.

Han ser på klokken. Om en halv time begynner kveldsstellet.

— Jeg skulle ha vært der, sier Hjartåker. Kristina er roligere med pappa til stedet.

— Jeg prøver ikke å forsømme noen, å gjøre de viktige tingene først. I min situasjon skulle jeg gjerne hatt henne (konen) ved min side. Hun er den eneste som kunne gjort mer enn jeg har gjort.

KJEMPER: - Det er tøft, men jeg tenker at en ikke bare kan legge seg ned og synes synd på seg selv. Jeg må stå oppreist i det, sier Oddmund Hjartåker.
ØRJAN DEISZ