— Jeg ville så gjerne visst hva som kunne vært gjort annerledes, og få bekreftet det jeg mener: At min mor kunne vært reddet hvis min bror hadde fått riktig behandling, sier Bodil Knutsen.

I september ble hennes mor Jorunn Knutsen (61) drept av sin sønn på Askøy.

36-åringen hadde vært psykisk syk i en årrekke, og moren hadde i lang tid forsøkt å få informasjon om hva slags oppfølging sønnen fikk.

— Det var veldig vanskelig. Hun fikk aldri vite noe av de hun snakket med i helsevesenet. Når pasienten er over 18 og myndig, så har du jo ikke rett til å få vite noe som helst. Selv ville han ikke si noe, sier Knutsen.

Tenker på andre familier

Etter drapet har hun selv forsøkt å få informasjon om broren sykdom og behandling.

— Jeg vil gjerne vite hva som kunne vært gjort annerledes, hva det er som har foregått i tiden før som vi ikke vet noe om, sier hun.

Men etter å ha vært i kontakt med både advokat og helsevesenet, har hun foreløpig ikke fått noen svar.

  • Jeg vet at dette selvfølgelig handler om personvern for min bror, men etter det han har gjort føler jeg at vi har passert en grense. Det viser jo hvor syk han har vært, og hvor mye hjelp han burde ha hatt, sier Knutsen.

Hun vet at andre pårørende til psykisk syke er i samme situasjon.

— Det er ikke noe enklere for andre enn det har vært for oss. Selv om det ikke skjer noe like alvorlig, så er det jo mange som er like syke som min bror. Og da er det etter min mening viktig at familiene får noe informasjon slik at de kan passe på at pasienten får god nok hjelp, sier Knutsen.

- Varierende praksis

Problemstillingen med manglende informasjon til pårørende er kjent også for Christine Lingjærde, styreleder for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri i Bergen.

— Dette er et tema vi ofte er i dialog med helsevesenet om. Taushetsplikten er lovpålagt i psykiatrien som i resten av helsevesenet. Men i psykiatrien er det spesielt viktig å være oppmerksom på hvordan den blir tolket og brukt, sier hun.

Ifølge Lingjærde varierer praksisen fra avdeling til avdeling, men hun opplever at mange er blitt bedre til å møte de pårørende samtidig som de overholder taushetsplikten.

— Det kan være så enkelt som å si at en ikke kan gi ut detaljer, men forsikre de pårørende om at pasienten er i gode hender. Det oppleves mye mer betryggende for den pårørende enn å bare bli kontant avvist på grunn av taushetsplikt, sier hun.

- Etisk dilemma

Et utvalg som gikk gjennom alle drap i Norge fra 2004 til 2009, påpekte at pårørende til psykisk syke gjerningsmenn i flere tilfeller fikk for lite informasjon.

Klinikkdirektør Kristin Jordheim Bovim ved psykiatrisk klinikk i Helse Bergen påpeker at helsepersonell står overfor et etisk dilemma når pasientene ikke vil at deres pårørende skal få informasjon.

— Vi forsøker å jobbe med pasienten. Når du får i gang en samtale, så hender det ofte at pasienten forstår at pårørende vil dem vel, og derfor skifter mening. Og vi godtar nesten aldri at pasienten nekter de pårørende å fortelle oss ting, sier Bovim.

Hun erkjenner imidlertid at disse intensjonene ikke alltid blir like godt fulgt opp.

— Vi har snakket en del om det her, at vi kanskje ikke har vært kreative nok, men for enkelt tatt et nei for et nei, sier hun.