ØIVIND ASK

Kunne motstandsfolk i Bergen ha gjort noe for å minske de sivile skadene? Kunne de advart folk? Da tenker vi særlig på angrepet 4. oktober og Holen skole som ble truffet.

— Dagen før angrepet fikk vi melding om at vi måtte være forberedt, sier Arnfinn Finne.

— Hvorfor?

— Det var for at vi skulle hjelpe eventuelle nedskutte flygere slik at de ikke havnet i tysk fangenskap. Jeg var leder for denne operasjonen både 4. og 29. oktober. Begge gangene hadde vi folk ute i Mulen og på Løvstakksiden, 2-3 mann på hvert sted, sier Arnfinn Finne.

Selv hadde han kommandopost på Paradis, der flygerne skulle fraktes. Derfra var det meningen å føre dem videre til Arne Lampes nøst i Steinsviken, og så ut til kysten.

— Visste dere noe om bombemålet?

— Nei, det fikk vi ikke vite. Vi måtte bare vente og se hva som skjedde.

— Men dere hadde vel en mistanke?

— Jo, vi hadde vel det.. Det hadde vært to miniubåtangrep mot flytedokken på Laksevåg tidligere på året, så verkstedet og ubåtbunkeren var et naturlig mål.

I forbindelse med 4. oktober tok vi kontakt med Hjemmefrontmuseet i Oslo. Derfra ble opplyst at «forhåndskommunikasjon mellom hjemmefronten og London finnes ikke her og er også unaturlig ut fra angrepets karakter».

Det er feil ifølge Finne, men kan kanskje forklares med at kommunikasjonen mellom Bergen og London foregikk gjennom telegrafistene Gunnar Wiig Andersen og Louis Pettersen i Bergen. Begge er døde, og utskrift av telegrammene er ødelagt, men det er stor mulighet for at det finnes kopier i England.