• Tiden er overmoden for et morsopprør, sier kjønnsforsker Cathrine Holst. Hun mener norsk feminismedebatt har kjørt seg inn i en nasjonal bakevje.

Av Hilde Sandvik

— 68'erne har vansker med ikke bare å høre sin egen stemme. Samtidig anerkjenner de ikke at de har makt. Det er et vanskelig utgangspunkt for reell diskusjon, sier Cathrine Holst.

Kjønnsforskeren og redaktør av antologien Kjønnsrettferdighet (i Maktutredningens bokserie) startet 8. mars-feiringen med en beinhard kritikk i Dagbladet av mødregenerasjonens fanebærere. Holst mener norsk feminisme, utformet av 68'er-generasjonen, har noen urovekkende trekk: Den er for nasjonal, for lite opptatt av verden utenfor norskegrensen, anti-intellektuell og dogmatisk.

— Hva mener du med at den er anti-intellektuell?

— Det er for lite ettertanke, for lite rom for kritisk debatt. Et av største problemene er at 68'erne alltid vil det gode. De står alltid på de undertryktes side - uansett hvor mye makt de får. Denne enigheten om den gode sak fordrer at alle blindt innordner seg en bestemt oppfatning av hva som er godt. Jeg ønsker en mer nyansert debatt.

— Kan du komme med et eksempel?

— En av hovedparolene i 8. mars-toget i Bergen i år var «Kriminaliser horekunden nå!». Jeg tror mange kunne vært villige til å gå i tog for de prostituertes sak under en annen parole. Er dette den beste måten å få bukt med problemene på, spør hun, og nærmer seg en kjerne.

— Vi kommer ikke videre i debatten om like retter for begge kjønn uten at vi kan stille noen spørsmål på nytt. Jeg skulle ønske at norsk feminisme kunne blitt mindre enhetlig og mer mangfoldig. Kvinner vil forskjellige ting. Det må også kvinnebevegelsen anerkjenne, sier hun.

MORSOPPRØRET: - Agnete Strøm fortjente likestillingsprisen, sier Cathrine Holst (bildet), som likevel ønsker seg et «morsopprør» i likestillingslandet.<br/>Foto: Knut Strand