— Er du galen? Han er jo livsfarlig, sa politimannen.

Noen hundre meter bortenfor de røde og hvite sperringene pekte alle pistolmunninger mot et lite grønt hus. Der inne satt yngstesønnen hans, bevæpnet og ruset, med nok et ran på samvittigheten. Faren følte seg sikker på at han kunne snakke sønnen til fornuft, men politiet ville ikke la ham komme i nærheten av huset. De hadde nettopp avfyrt flere varselskudd, og fryktet fortsatt at menneskeliv ville gå tapt på Ask denne kvelden.

Faren trekker seg litt unna politisperringen, slår sønnens nummer og får svar.

— Han sa: «Jeg er glad i deg, pappa. Men jeg kan ikke overgi meg nå. Jeg går ikke ut før jeg har fått et skriftlig løfte om at jeg får plass på Sandviken.»

Alltid plass i fengselet

Foreldrene til 25-åringen som fredag tok en professor som gissel, forteller i dag sin historie. De ønsker verken å bagatellisere eller forsvare sønnens handlinger, men retter sterk kritikk mot kriminalomsorgen, sosialtjenesten og rusomsorgen.

— Mange bør føle litt ansvar for det som skjedde. Vi har gang på gang sagt at han kan ende opp som drapsmann hvis han ikke får langtidsbehandling.

Ifølge foreldrene ble sønnen lovet plass ved en rusinstitusjon da han satt i fengsel i fjor. Sosialkontoret garanterte skriftlig at dette skulle skje innen 22. mars i år.

— Den garantien brøt de. Han ble i stedet tilbudt plass ved Mørk gård i Østfold 24. november, forteller faren.

Dette er en institusjon som tilbyr behandling til pasienter med alvorlig rusavhengighet og psykiske lidelser. Dit kommer sannsynligvis ikke 25-åringen på svært lenge. Mandag fremstilles han for varetektsfengsling, siktet for kriminalitet som har en strafferamme på mange, mange år.

— Slik har livet hans vært. Fengselet er den eneste institusjonen som alltid har et ledig rom. Når han slipper ut, kan ingen ta imot ham.

Brev, brev, brev

Foreldrene forteller om en gutt som skar ut på ungdomsskolen. Han begynte med hasj, røyk ut av skolen og ble tatt for ran og annen kriminalitet. Barnevernet engasjerte seg, men klarte ikke forhindre at tenåringen havnet bak murene.

— Da han var sytten og et halvt, vitnet barnevernet mot ham i retten. De sa han fortjente fengsel, sier moren.

På bordet ligger maskinskrevne papirer i vifteformasjon. Moren har funnet frem noen av brevene hun har sendt til leger, sosialkuratorer og byombud. Faren forteller at han har samlet sine i en tykk perm. Selv om sønnen har gått inn og ut av rusinstitusjoner, mener de at han aldri har fått tilstrekkelig behandling til å bli frisk og rusfri.

«Han tar alt han får tak i. Piller, amfetamin, Subutex osv. Armene hans er fulle av nålestikk. Han har knust vinduer hjemme fire ganger nå i ruspsykotisk tilstand», skriver moren i en bekymringsmelding til Åsane sosialkontor.

Hun ber om at sønnen får langtidsbehandling snarest. Hvis dette ikke skjer, frykter hun at han vil ta sitt eget eller andres liv.

— Vår sønn er en tikkende bombe. Det har vi sagt i årevis.

Pusset opp midt på natten

De fleste av 25-åringens straffbare forhold er begått i sterk rus. Ifølge familien endrer han nærmest skiftet personlighet når han tar amfetamin.

— En gang bestemte han seg for å pusse opp kjellerleiligheten her i huset midt på natten. Det endte med at han raserte den. Blant annet sagde han over en bærebjelke, sier moren.

Hun har mange ganger fryktet at sønnen skulle skade henne. Når han doper seg, blir han svært truende og aggressiv. Selv i rusmiljøet er mange redde ham.

— Jeg skulle kjøre ham til byen en gang. Han ba meg vente litt. Plutselig kom han tilbake med blodig ansikt. Han åpnet sekken sin, trakk opp en stor kjøttøks og forsvant igjen.

De har mange slike historier, men også gode dager. Foreldrene møter ikke bare voldsmannen, men også en fortvilet og dypt angrende sønn, som mest av alt vil bli rusfri.

— Men han er syk. Når legen skriver ut medisiner, tar han alt med en gang. Så drar han rett til Nygårdsparken for å skaffe mer.

Kniv under stolen

Lange perioder i rus ender ifølge familien ofte med at 25-åringen blir psykotisk. Faren har flere ganger fått ham tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, men så snart han kommer opp i knestående og skrives ut, er det slutt på behandlingen.

— Det er forferdelig å se hvor dårlig han kan være. Han hører stemmer overalt. Når vi komme inn til ham, sitter han ofte og fører samtaler med seg selv.

Både faren og moren beskriver sønnen som redd. Han er paranoid, tror han blir forfulgt overalt.

— Vi er redde for hva som kan skje. Han kan plutselig tro at helt ukjente mennesker er ute etter å ta ham. Han sitter med kniv under stolen i tilfelle noen skal angripe ham.

Ifølge familien bærer 25-åringen nesten alltid kniv. Han er domfelt for dette flere ganger. Noen ganger går han med snekkerklær fordi han tror dette gir ham rett til å bære våpenet.

— Noen ganger opplever vi ham som utilregnelig.

Betalte ikke husleiene

Det var faren som skaffet 25-åringen leiligheten på Askøy. Mange kvelder fant han sønnen nede i naustet. Der satt han alene og skrev sangtekster.

— For noen dager siden ba han meg om penger. Jeg svarte at det ikke gikk før helgen.

Han spurte hvorfor sønnen ikke hadde betalt husleien i tide. Vanligvis var det faren som ordnet dette siden sosialkontoret overførte bostøtten direkte til ham, men denne gangen hadde sønnen bedt om å få gjøre det selv. Huseieren kontaktet faren da betalingen uteble.

— Jeg er sikker på at de pengene gikk til stoff, og at han derfor var havnet i en knipe. Kanskje var det derfor han begikk dette ranet? Uansett er det jo en fullstendig desperat handling, sier faren.

Han vet det blir lenge til han ser sønnen igjen. Håpet hans er at noen denne gang lytter til advarslene, at noen forstår at det må stå en behandlingsplass klar når sønnen en gang i fremtiden vandrer ut av fengselsportene.