Den vesle byen Osobnica er tynget av sorg etter at to av deres sønner døde i brannen på Laksevåg lørdag.

Det skulle vært en spesiell jul for Meczysclaw og Teresa. De ventet på at sønnen Janusz Pieta (27) skulle komme hjem fra jobb i Norge til den vesle landsbyen der de bor, kalt Osobnica. Der skulle sønnen pusse opp huset og legge inn sentralfyring.

— Vi har flyttet ned i kjellerleiligheten her, sier Teresa Pieta (57). Hun ser seg rundt i den vesle stuen, så på mannen Meczysclaw (60), som nikker bekreftende. Etter en liten pause fortsetter hun:

— Han skulle bo ovenpå med konen og datteren Martynka.

De ville ha fått det fint med tre rom og kjøkken. Der kunne de hatt et godt liv. Vi skulle bo i dette huset alle sammen.

Datteren fyller to år i april. De ventet sønnen hjem 1. desember. Natt til lørdag døde han i husbrannen på Laksevåg.

Fattig landsdel

Den vesle landsbyen Osobnica ligger helt sør i Polen, mellom bølgende åssider og gammelt jordbruksland. En gang var de fleste småbønder her, og distriktet var kjent for sin glassblåserkunst. Nå er det ikke lenger arbeidsplasser å oppdrive. I dag er dette et av de fattigste områdene i landet.

En humpete smal vei fører oss til landsbyen, innhyllet i tåke og tynget av sorg denne mandagskvelden.

Begge de avdøde er fra dette vesle stedet. Mange av de andre polakkene, som bodde i Fyllingsveien 33 og jobbet for firmaet Propuro, kommer også fra Osobnica, en landsby med knappe 3500 innbyggere.

— Det finnes ikke jobber her for de unge. De må reise vekk for å finne arbeid, sier faren.

Det begynte med at to unge gutter fra landsbyen reiste til Norge og fikk seg arbeid. De trivdes godt og kom hjem og fortalte venner og bekjente om muligheter for arbeid og god lønn i landet i nord.

— Én etter en dro de. Vi savnet ham så skrekkelig. Men han var lykkelig, sier Teresa.

I utgangspunktet dro sønnen til Norge og jobbet for å betale for bryllupet sitt for to år siden.

— De giftet seg i en restaurant og det var fryktelig dyrt, forteller Meczysclaw.

Elsket Norge

Foreldrene forteller at sønnen stortrivdes med arbeidet i Norge, og var svært fornøyd med arbeidsgiveren.

— Han fortalte at han var god venn med sjefen og fikk bruk for engelskkunnskapene sine som tolk for de andre. Han klaget aldri og var fornøyd med stedet der han bodde. Han fortalte at de hadde alt de trengte, kjøleskap og et sted å lage mat, sier moren.

Sønnen var så fornøyd med livet i Norge at han gjerne ville bosette seg der fast i fremtiden.

— Planen hans var å en dag flytte til Norge med familien og få jobbe med data, sier moren.

— Det var drømmen hans.

Han savnet imidlertid konen og datteren fryktelig.

— De snakket sammen på Skype hver eneste dag. Nå sitter den vesle jenten foran datamaskinen om kvelden og venter på at pappa skal ringe, sier Meczysclaw.

Fikk beskjed av nabo

Foreldrene fikk beskjed om brannen lørdag fra en nabo.

— Han kom og fortalte oss at det hadde vært brann i huset der sønnen vår bor. Mer orket han ikke å si, forteller faren.

De ble geleidet til huset til to av de andre foreldrene til de polske gjestearbeiderne.

— De fortalte at det hadde vært en stygg brann. Så sa de bare «Din sønn ...». Da skjønte vi det med en gang begge to, sier Meczysclaw.

— Det er så grusomt at ingen kunne redde livet hans. Det var så mange som kom seg ut uskadet. Én brakk foten. Men min sønn døde i flammene. Han kommer aldri tilbake. Det er slutt, sier Teresa.

De viser oss bilder av sønnen og familien hans og sier de håper barnebarnet en dag vil arve leiligheten ovenpå.

— Det kommer til å bli en forferdelig jul, sier Teresa.

— Vi hadde lagt alle våre håp i ham. Nå ligger alt i grus.

Søndag ringte styrelederen i Propuro, Andre Angelskår, for å kondolere, forteller Meczysclaw og Teresa. Foreldrene sier arbeidsforholdene virket ordentlige og ryddige, slik sønnen hadde fortalt.

Faren sier at han har fått tilbud av arbeidsgiveren om å komme til Norge for å se åstedet.

— Jeg har fått tilbud om å få se stedet der han døde. Men det kan jeg ikke. Da ville jeg ha dødd selv.