Gudmund tar imot oss i entreen hjemme på Gyldenpris, med åpne armer og en god, varm klem til både journalist og fotograf.

— Velkommen hjem til oss, smiler han. Bak ham står Solveig, hun rekker ektemannen så vidt til skuldrene. Men klemmen hun gir oss er like sterk og like varm.

Den store stuen er full av minner fra et langt liv: Hjemmelagede korsstingsputer, hekletepper og broderier, et hav av familiebilder på vegger, skap og bord - og en velbrukt bibel på salongbordet.

Gudmund er takknemlig for det lange livet han har fått leve sammen med Solveig, og stemmer like godt i en salme:

Det er så yndig å følges ad for to som gjerne vil sammen være. Da er med gleden man dobbelt glad og halvt om sorgen så tung å bære. Ja det er gammen å reise sammen når fjederhammen er kjærlighet. Og kjærligheten er stor mellom de to. Det ser vi tydelig - i åpne blikk, små dagligdagse bemerkninger til hverandre, og i berøringer, et lite klapp på hånden, et stryk over kinnet.

— Vi er som ett, vi to, smiler Solveig og setter seg i sofaen ved siden av Gudmund.

  • Ja, det har gått tålig bra. Det har vært lite gnisninger mellom oss, nikker han.

Det er så hyggelig allesteds hvor små og store har ett i sinde. Og det som drager de store lass i hjertekamret er innerst inne. Ja det er gammen å holde sammen når ja og amen er kjærlighet. Det var i 1936 at unge Gudmund fra Harkestad i Øygarden for aller første gang så Solveig fra Meland. Han var bokselger i distriktet, og la merke til den unge, vakre jenten med lange fletter i huset til graveren på Meland.

— Jeg husker at han dro meg i flettene, og at jeg syntes at han ikke var noe særlig. Han er jo øygardsstril, mens jeg bare er stril, tøyser hun og gir mannen sin et kjærlig lite dult i siden.

Men to år senere traff de hverandre igjen, denne gang på møte i Tabernaklet i Bergen. Og siden har de holdt sammen.

— Tenk at det er søtti år siden jeg for aller første gang så Solveigmor. Jammen har tiden gått fort, smiler Gudmund.

Det er så herlig å stole på, vi har en Herre som all ting makter. Han oss ei glemmer når vi er grå. Hans nåde rekker til tusen slekter. Ja det er gammen at alle sammen er ja og amen Guds nådes ord. Gudmund har lagt bak seg et langt arbeidsliv: 25 år som kaiarbeider ved Skur 17, ti år som taktekker og fem og et halvt år som nattevakt ved BMV Laksevåg.

Mens Solveig reiste til byen som 15-åring, der hun fikk huspost som barnepike. Og da hun giftet seg med Gudmund, ble hun vært hjemmeværende husmor på heltid. Sammen har de to fått fem barn, 12 barnebarn og 15 oldebarn.

— Rart å tenke på at jeg har vært pensjonist nesten like lenge som jeg har vært i arbeid, sier Gudmund ettertenksomt.

— Ja, tiden flyr. Og selv om vi har mistet mange av våre kjære underveis, har vi mye å være takknemlige for. Som at vi fremdeles har hverandre, repliserer Solveig og gir ektemannen et kjærlig stryk over kinnet.

Hvert ektepar som med kjærlighet i Jesu navn holder bryllupsgilde. Om alt i verden går opp og ned, skal finne tidlig og finne silde: Det er dog gammen å sitte sammen hvor arneflammen er kjærlighet. Gudmund står midt på stuegulvet og synger «Det er så yndig å følges ad» med malmfull og forbausende kraftig røst for sine 87 år.

— Ja, han kan synge, sier Solveig stolt.

— Og hvis jeg er i strøk, skal jeg synge denne for deg under krondiamantfeiringen vår i Tabernaklet, lover han.

Og fremtiden?

— Vi tar en dag av gangen. Resten er opp til Vår Herre, smiler de to.

BESTEVENNER: Det er tydelig å se at Gudmund og Solveig er glade ihverandre. Her forteller Gudmund om den gangen han flådde pigghå i enhel uke for å få råd til å kjøpe kalosjer med skinnkant på til Solveig. - Ja,du har nå alltid vært så snill med meg, du, smiler hun. FOTO: RUNE SÆVIG
1941/2006:Dagens krondiamantbrudepar speiler seg i brudebildet fra 1. mars 1941. ¿ Vi hadde fått en litenkvistleilighet i Jonsvollsgaten, og spaserte gjennom byen til vielsen i Marken. I Christies gate ble vi stoppet av en helpelotong tyske soldater, som insisterte på å krysse gaten før vi fikk gå over, minnes Gudmund (87). ¿ Og jeg var utenslør og hadde kort, mørkeblå brudekjole, noe annet var ikke å oppdrive. Men vi ble nå gift for det, smiler Solveig (89). FOTO: RUNE SÆVIG