— Jeg klarer ikke å tenke på fremtiden uten å bli redd. Henter de barna mine i morgen? Neste uke?

Hawa Haja Paasawe (25) sitter i den svarte skinnsofaen i leiligheten i Solheimsviken. Bak gardinene, som er trukket for, skimtes barnehagen sønnene gikk i. Nå er de skolegutter.

På veggen henger et bilde av tre små gutter i bunad og en innrammet tegning av barn som leker. «Mamma er glad i dere», står det nederst. Paasawe har tegnet den selv.

Da 25-åringen kom hit fra Liberia for fem år siden, ble hun advart av andre afrikanske mødre i Bergen: Pass deg for barnevernet.

— Jeg hørte rykter om at barnevernet bare kunne komme og ta barna mine fra meg, sier hun.

Vondt i magen

En av venninnene opplevde at barnet på tre år ble tatt fra henne. Nå er Paasawe redd for at det samme kan skje henne. De siste månedene har alenemoren hatt jevnlig kontakt med barnevernet. Sønnene er bråkete, sier de, hun trenger hjelp til å oppdra dem.

RONALD E. HOLE

— Hver gang barnevernet ringer, får jeg vondt i magen og brystet. Etterpå sitter jeg bare og griner. Jeg ville ikke hatt problemer hvis de var rettferdige, eller lyttet til meg, men barnevernet ser ned på meg, hevder Paasawe.- Når barnevernet er mot deg, er alle mot deg. Hva skal jeg gjøre? Hvem skal jeg gå til? Barnevernet har all makt.

Lever i frykt

Paasawe er ikke alene om frykten. Siden i fjor høst har Bergens Tidende hatt kontakt med et tyvetall afrikanske mødre som er eller har vært bosatt i Bergen. Alle har et problematisk eller angstfylt forhold til barnevernet.

Flere er blitt fratatt sine barn, uten å forstå hvorfor. Barn som ikke har nok klær, kommer ofte for sent på skolen og mangel på synlig kjærlighet til barna, er blant anklagene mødrene opplever. De mener de blir diskriminert i forhold vernet til etnisk norske foreldre. Bare et fåtall av dem er anklaget for bruk av vold. Andre lever i frykt for at barnevernet en dag skal stå på døren.

I mars i år jobbet barnevernstjenesten aktivt med til sammen 2635 barn i Bergen kommune. 11 prosent kommer fra minoritetsfamilier, og i denne gruppen har hvert tredje barn afrikansk bakgrunn.

LEVER I FRYKT: Hawa Haja Paasawe lever med daglig frykt for at barnevernet skal hente de tre guttene: Jeg får vondt i magen hver gang de ringer, forteller hun.
RONALD E. HOLE

— Det er for mange fatale barnevernssaker i Bergen som kunne vært unngått, sier Chiku Ali, spesialkonsulent ved Ressurssenter for Vold, traumatisk stress ogselvmordsforebygging i Region Vest.

— Norske briller

Chiku Ali jobber også somintegreringskonsulent i Bergen kommune. Selv kom hun fra Tanzania for 28 år siden og kjenner det norsk-afrikanske miljøet svært godt.

Alt i alt er 18 afrikanske nasjoner representert i barnevernstatistikken i Bergen. Av disse ligger Somalia på topp med 14 registrerte barn.

RONALD E. HOLE

Etter Chiku Alis syn er ofte kulturkollisjoner årsaken til konflikter mellom minoritetsmødre og barnevernet. Hun viser til en rekke eksempler, der barn etter hennes mening er tatt fra sine afrikanske mødre, fordi barnevernet har vurdert omsorgen med «norske» briller.— Mange kommer gråtende til meg, fordi de ikke forstår hvorfor de har havnet i denne situasjonen. Det er tragisk, sier Ali.

- Kommer som en fiende

Også de mange afrikanske mødrene BT har snakket med mener at kulturforskjeller og misforståelser ofte er årsak til at afrikanske familier kommer i konflikt med barnevernet. De undrer seg over hvordan barnevernet kan sitte på en slags fasit for hva en god mor skal være. Riktignok er afrikansk barneoppdragelse annerledes enn den norske, sier de, men ikke nødvendigvis dårligere.

Flere afrikanske kvinner i Bergen skal være så redde at de vegrer seg for å få flere unger i frykt for at barnevernet skal ta dem. Andre forsøker å holde svangerskapet skjult.

RONALD E. HOLE

— Jeg vet om familier som har behov for hjelp, men ikke tør å ta kontakt. De er redde for konsekvensene etter alt de har hørt om barnevernet, forteller Idrisse Akendjo Mukaya, leder for Afrikanske kvinners organisasjon.- Vi kommer fra land uten barnevern. Når vi kommer til Norge, får vi ingen informasjon om barnevernet. Mange afrikanske foreldre aner ikke hva det er eller hvordan det jobber. Først når det skjer noe problematisk med barna, dukker barnevernet opp. Når barnevernet kommer, kommer det som en fiende, sier Mukaya.

«Slo på afrikansk »

I Sierra Leone arbeidet Fatmata Sia Alpha (41) som lærer. Hun jobbet også for organisasjonen Redd Barna. Borgerkrigen i hjemlandet for hardt med Alpha og familien, og den kostet henne en arm.

Jeg vil heller være i krigen i Sierra Leone enn i et land hvor staten tar fra meg det kjæreste jeg har

Etter at hun kom til Norge i 2003 som FN-flyktning, mistet hun også sønnen hun fikk to år senere med en flyktning fra Sudan. Gutten ble tatt fra henne i 2010 etter bekymringsmeldinger fra barnehagen til barnevernet. Han hadde sagt at mamma «slo på afrikansk».

Alpha har hele tiden nektet for å ha slått sønnen. Fastlege, familie og naboer har vitnet til hennes fordel. Sønnen hadde ingen fysiske merker etter slag, men både fylkesnemnda, Bergen tingrett og senere Gulating lagmannsrett valgte å tro på guttens utsagn. Retten fant det overveiende sannsynlig at vilkåret for omsorgsovertakelse etter barnevernloven var til stede.

— Krigen begynner på nytt

Nå bor Alpha alene i leiligheten på Laksevåg. Faren har overtatt omsorgen for barnet.

— At barnevernet tok gutten min fra meg, er det verste jeg har opplevd, sier Alpha.

— Vi har flyktet fra krig. Vi har opplevd at våre nærmeste er blitt drept foran øynene våre. Så kommer vi hit og opplever at krigen begynner på nytt.

I 2009 søkte Alpha om støttekontakt til sønnen. Han lekte mye alene og hun, som bare har en arm og bruker protese, trengte hjelp til å aktivisere ham. Det ble avslag. Barnevernet mente hun klarte seg fint, og at gutten hadde det bra.

Senere forandret barnevernet syn på Alphas omsorgsevne.

— I rapportene står det at jeg ikke viser empati for mitt barn gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Men hvem har fasiten på hvordan man viser morskjærlighet? Må man si «jeg elsker deg» til barnet for å være god nok mor?

Mang slags kjærlighet

Måten afrikanske foreldre viser kjærlighet overfor sine barn på, sier Chiku Ali, kan være stikk motsatt av den norske.

Vi afrikanere kan si at «hvis du gjør det, kommer jeg til å drepe deg». Min mor kan si slike ting 100 ganger om dagen! Det betyr ikke at hun kommer til å gjøre det

— I mange afrikanske land er det for eksempel ikke vanlig å fortelle barna at de er glad i dem hele tiden. Det er også mer vanlig å la barna gråte uten å løpe bort til dem med en gang, noe barnevernet har reagert på, men dette må man forstå i en kulturell kontekst! Det betyr ikke at afrikanske foreldre ikke elsker barna sine, eller ikke kan ta vare på dem på en god måte, sier Ali.

Hun mener at barnevernetbørhamultikulturellekunnskaperom forskjeller på norsk og afrikansk kultur og barneoppdragelse. Språkbarrierer og metaforbruk skaper også store utfordringer.

— Å skremme barn for å irettesette dem er tillatt i vår kultur. Vi afrikanere kan si at «hvis du gjør det, kommer jeg til å drepe deg». Min mor kan si slike ting 100 ganger om dagen! Det betyr ikke at hun kommer til å gjøre det.

Verdikollisjon

Integreringskonsulenten gir flere eksempler på metaforbruk som kan få fatale konsekvenser.

— En afrikansk mor sier: «Mitt barn sover så godt at jeg kunne gå i butikken og handle og komme tilbake». Med det mener hun at barnet kan sove lenge, ikke at hun forlater det. Men den norske saksbehandleren tenker: «Herregud, denne moren pleier å forlate barnet sitt!»

Ahtar Ali, leder i Norsk innvandrerforum, peker også på at barneoppdragelse i mange afrikanske land er svært ulik fra den vestlige. I Norge er det viktig at barn er trygge, blir hørt og får muligheter til å realisere seg selv.

Hvorfor kan jeg ikke være hos deg, mamma?», spør sønnen min. En dag kommer du tilbake, svarer jeg.

— I andre kulturer er sentrale verdier at barn skal lære seg å respektere foreldrene og bidra til fellesskapet. De blir også i større grad behandlet som del av fellesskapet. Dette kan kollidere med verdiene i barnevernet. Når målestokken er basert på norsk oppdragelsesideologi, tror jeg mange familier fra den tredje verden kommer veldig dårlig ut, også de oppegående og ressurssterke.

— Tar ikke barnevernet høyde for dette?

— Det varierer veldig fra kontor til kontor, fra sak til sak, samtidig som barnevernet er blitt mer flerkulturelt, svarer Ahtar Ali.

Sjokkopplevelser

Å slå barn er totalforbudt i Norge, men alminnelig akseptert i barneoppdragelsen i en del ikke-vestlige land.

— For mange foreldre er det vanskelig å forstå at de ikke kan gi barna en avstraffelse som er vanlig i deres kultur, og som de tenker er bra for barna, sier Ahtar Ali.

Han har hatt kontakt med flere minoritetsforeldre, som har opplevd å miste omsorgen etter å ha slått barna sine.

— Først i ettertid forsto de at dette ikke er lovlig i Norge. De spør: «Skal vi straffes i 18 år?»

Bente Puntervold Bø, professor emeritus ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har forsket på innvandringspolitikk og det multikulturelle samfunnet i en årrekke.

— Vi har bestemte oppfatninger i Norge og Vest-Europa om hva som er bra for et barn, som resten av verden ikke nødvendigvis deler. Blant annet er det fremmed for mange foreldre fra andre verdensdeler at en autoritær foreldrerolle ikke er ønskelig, og at man i stedet bør forhandle med sine barn om hvilke atferdsregler som skal gjelde, sier Puntervold Bø.

— Mange ikke-vestlige foreldre opplever det som meget urimelig at de ikke selv kan bestemme hvordan de skal oppdra barna sine. Mange opplever dette som et overgrep og frykter at de kan miste omsorgen for barna, dersom de ikke gjør som sosialarbeiderne i barnevernet sier.

20111026reh20.jpg
Ronald E. Hole

Puntervold Bø understreker at selv om mange ikke-vestlige foreldre kan føle seg hjelpeløse når de fratas muligheten til å bruke alle former for fysisk avstraffing i oppdragelsen av sine barn, er det ingen kulturer som aksepterer at foreldre skader sine barn.

Møtte barnevernet

Chiku Ali er opptatt av at nye innvandrer— og flyktningfamilier må få mer informasjon om forventningene til foreldrerollen her i landet.

— Sier Norge ja tilfolk fra andre kulturer, bør minoritetsforeldre skoleres i hva som er god barneoppdragelse i Norge. Mangetrenger tid og hjelp til å endre seg. Slikt skjer ikke over natten, sier Chiku Ali.

— Barnevernetbør justere arbeidet sitt, jobbe mer forebyggende og gripe inn før skaden er skjedd. Det trengs tiltak for å hjelpe foreldre uten å ta barna fra dem.

Idrisse Mukaya etterlyser flere fagpersoner med flerkulturell kompetanse og erfaring i barnevernet.

— Barnevernet bør i langt større grad bruke barnas kulturelle bakgrunn som hjelpemiddel for å forstå andre måter å tenke på, sier hun.

Klager til Strasbourg

Fatmata Sia Alpha gråter for sin sønn hver eneste dag. Hun har bare et ønske. Det er å få omsorgen for ham tilbake. Hun har klaget dommen inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Nå utdanner Alpha seg til sosionom på Høgskolen i Bergen. Stuebordet på Laksevåg flommer over av forelesningsnotater og bøker om barnevern.

— Vi lærer om barnevern i teorien, men jeg vet at virkeligheten er annerledes, sier Alpha, som føler seg maktesløs, misforstått og mobbet.- Jeg vil heller være i krigen i Sierra Leone enn i et land hvor staten tar fra meg det kjæreste jeg har.

Bilder av sønnen henger i alle rom. Som jublende bursdagsbarn. Stolt og svett fotballspiller. Smilende på tur sammen med mor.

På badet står en Donald-tannbørste i et glass. I 2012 har hun hatt jevnlig samvær med sønnen.

— «»Hvorfor kan jeg ikke være hos deg, mamma?», spør sønnen min. En dag kommer du tilbake, svarer jeg.

EN MORS KJÆRLIGHET: Fatmata Sia håper at hun kan tilbringe mer tid med sønnen sin, slik hun gjorde før barnevernet grep inn.
Ronald E. Hole
STORSTUEN NORGE: Fatmata Sia åpner dørene for oss, og ønsker oss velkommen til sønnens 7-årsdag.
Ronald E. Hole
EN SØNNS KJÆRLIGHET: Sia viser frem perlesmykkene som sønnen har laget til henne.
RONALD E. HOLE
DOMMEN: - Gutten er mitt liv, det som betyr noe for meg, sier Fatmata Sia. Bildet er tatt rett før opplesing av dommen i Bergen Tingrett hvor hun er dømt for æreskrenkelse for å ha slått sin sønn.
Ronald E. Hole