Klokken er så vidt over ti denne søndagsmorgenen. Kontorene i rådhuset er mørke, men i 12. etasje skinner det et lys. Det er litt over en time til ordfører Trude Drevland skal tale under minnegudstjenesten i Bergen domkirke, og hun er inne på kontoret sitt for en siste gjennomlesing av talen og for å hente ordførerkjedet. Hun har vært på ferie, men kom hjem for å være med på markeringen på årsdagen.

At hun skulle holde tale under minnegudstjenesten har vært klart lenge. Biskop Halvor Nordhaug var tidlig ute med å spørre Drevland, forteller ordføreren.

— I hodet mitt har jeg skrevet talen min i et halvt år. Jeg har notert ned ting som kunne passe til min innfallsvinkel, sier hun.

- Redd for ikke å uttrykke seg riktig

Drevland får hjelp til å skrive talene sine, men hun bidrar også til å gi dem et preg av henne.

— Jeg er jo meg. På taler som denne blir det mye overstrekning. Jeg er fryktelig opptatt av at jeg skal ha gode taler med innhold og ikke bare pjatt. Det skal være et budskap, sier hun.

Drevland synes dette har vært den vanskeligste talen å jobbe med.

— Det er fordi man hele tiden er redd for ikke å uttrykke seg riktig. Jeg håper jeg har klart balansegangen, sier hun før hun finner frem talen og øver en siste gang.

Hadde mareritt

For nøyaktig ett år siden var Drevland på ferie på Sørlandet.

— Jeg husker at jeg hadde mareritt natten etter, og måtte bare stå opp. Det var helt ufattelig, sier hun.

I MØRKET: Trude Drevland er den eneste inne på rådhuset når hun skal hente ordførerkjedet og ha en siste gjennomlesing på kontoret sitt i 12. etasje.
SILJE KATRINE ROBINSON

Ordføreren husker godt dagene etter terrorangrepet.— Det var en uendelig tomhet, nesten en redsel for hva som skjer i landet vårt. Kanskje forsto vi andre lands opplevelse med terror bedre, sier hun.

Verre enn hun trodde

Under minnegudstjenesten i domkirken holder først Stein Ove Lien, tidligere fylkessekretær i AUF, en appell. Deretter blir Nordahl Griegs «Til Ungdommen» fremført, før Drevland holder sin tale.

Hun trekker blant annet frem det positive som har skjedd i etterkant av tragedien.

— Vi har nå lagt et år bak oss siden tragedien. I all sorgen og fortvilelsen har det likevel vært øyeblikk som har fått tårene til å bli noe annet enn bare sorgtårer. Vi har sett hvordan ofre og andre har stått frem som mennesker med en styrke og varme som har rørt oss til tårer. De har gitt oss troen på fremtiden, og de har vist at terror ikke kan knekke ekte engasjement. Det er grunn til å juble for disse, sier ordføreren til forsamlingen i domkirken.

Etter gudstjenesten forteller hun at det var verre enn hun trodde.

— Jeg var ikke forberedt på at det skulle være så tungt, sier en preget ordfører.

Her er Drevlands tale i sin helhet:

I et helt år har vi hatt sorgen og forferdelsen over det som skjedde i Oslo og på Utøya hengende over oss som en byrde vi ikke visste om vi kunne makte. I dag blir denne maktesløsheten enda sterkere. Et helt folk – ja, en hel verden får hele det forferdelige som skjedde denne sommerdagen helt fremst i bevisstheten igjen, og vi vet at dette er ikke noe vi kan slippe unna. Det er noe som vil være med oss så lenge vi lever.

I dette ligger det noe fortvilende, men det ligger også en kime til trøst. Det at vi aldri kan eller skal glemme det som skjedde, gjør også at vi alltid vil huske alle de som ble revet bort og alle de som ble rammet av dette. Vår omtanke, vår medfølelse, vær fellesfølelse er blitt styrket. Hvis vi kan holde på og bruke disse egenskapene, kan vi bli til hjelp for oss selv og andre i et forsøk på å bygge et liv og et samfunn som preges av disse egenskapene. Men det vil ikke være lett, og det vil ta tid. Langsomt, langsomt blir ingenting som før.

TALEN: Trude Drevland har tenkt på talen i et halvt år. Strofen «la jubelen være sorgens pausevakt» ble inspirert av presentasjonen av Lars Saabye Christensen under De litterære festspill.
SILJE KATRINE ROBINSON

Da det forferdelige skjedde, var det ingen av oss som forsto verken hvordan eller hvorfor. Vi har ikke fått noe entydig svar enda, og det tror jeg vi aldri vil få. Det er i slike øyeblikk og ved slike hendinger at vi forstår hvor skjøre våre liv er og hvor lite vi kan forutse. Den italienske poeten og nobelprisvinneren Salvatore Quasimodo har i en av sine poetiske gravskrifter sagt det slik i norsk oversettelse:

Ensom står mennesket i jordens hjerte.

Gjennomboret av en solstråle.

Og plutselig er det aften.

Vi har nå lagt et år bak oss siden tragedien rammet. I all sorgen og fortvilelsen har det likevel vært øyeblikk som har fått tårene til å bli noe annet enn bare sorgtårer. Vi har sett hvordan ofre og andre har stått frem som mennesker med en styrke og varme som har rørt oss til tårer. De har gitt oss troen på fremtiden, og de har vist at terror ikke kan knekke ekte engasjement. Det er grunn til å juble for disse.

Vi vil selvsagt fortsette å sørge over dem som er borte, men vi skal ikke glemme å juble over dem som fortsatt lever og som hedrer minnet over de døde gjennom å stå opp for det gode. Det skal vi gjøre sammen med dem, og vi skal som forfatteren "la jubelen være sorgens pausevakt."

På vegne av Bergen, bergenserne og Bergen kommune; vi glemmer aldri, men vi skal ta vare på minnet om de døde og hedre de levende!

MARKERING: Ordføreren var også med på en markering ved Den blå steinen i regnværet. Her legger hun ned en rose for å hedre ofrene.
SILJE KATRINE ROBINSON
BLOMSTERHJELP: Da ordføreren lørdag ettermiddag ble spurt om å hjelpe til med å skaffe blomster til markeringen ved Den blå steinen, ringte hun Blomsterdekor som tok med seg de 440 rosene de hadde igjen. Her bæres de inn i rådhuset.
SILJE KATRINE ROBINSON