Hønsene tripper rundt i hagene som om ingenting har skjedd. Hundene bjeffer på forbipasserende. En bitte liten, gammel kone står midt i veien og slår av en prat med naboen. For en tilfeldig gjennomreisende ville det være umulig å gjette at dette er en av de mest dramatiske ukene noensinne her i Osobnica.

Men hjemme hos Musial-familien er ingenting ved det vanlige for 12 år gamle Natalia. For henne er det bare én ting som gjelder: At pappa må bli frisk og komme hjem.

— Barna er redde

— Barna vil at Piotr skal slutte å reise til Norge for å jobbe etter det som skjedde i helgen. De er blitt veldig redde, sier Beata Musial (31).

Piotr Musial (36) var sannsynligvis den siste som klarte å berge seg ut av det brennende huset i Fyllingsveien natt til lørdag. Nå er han innlagt på Haukeland Universitetssykehus med bruddskader i begge beina, forteller Beata.

— Han fortalte at han hadde våknet av en alarm. De hadde sovet tungt fordi de hadde arbeidet veldig hardt. Sammen med romkameraten fikk han kommet seg til et av vinduene i annen etasje. Kameraten hoppet først og landet i et bosspann. Men da Piotr skulle hoppe eksploderte brannen inne og han ble slynget ut gjennom vinduet, sier Beata.

Mens barna helst vil at Piotr skal komme hjem og bli værende, er Beata og moren Wieslawa Papciak bekymret for at han skal bli ufør og måtte være i Osobnica.

— Foreløpig vet vi ikke så mye. Vi vet ikke om han vil være i stand til å arbeide i Norge igjen. Det er en katastrofe. Her er det ingenting, sier Beata.

Milliarder sendes til Polen

Piotr er en av to millioner polakker som har reist fra Polen de siste fem årene for å forsørge familien. Rundt ti prosent av befolkningen, hovedsakelig menn, har funnet seg jobb i andre europeiske land etter at Polen ble EU-medlem i 2004.

Det har satt sitt preg på samfunnet, også her i Osobnica, hvor de fleste mennene har reist til Bergen for å arbeide. Vi trenger bare titte rundt i stuen, der Beata sitter med to måneder gamle Julia på fanget, for å se resultatene av arbeidsmigrasjonen. Leiligheten er romslig og moderne innredet. På veggen henger en stor flatskjerm, på gulvet er det parkett og i taket innfelt spotbelysning.

En undersøkelse nylig anslo at polske gjestearbeidere i Europa sender hjem over en milliard euro i året.

— Når Piotr fikk seg jobb i Norge smilte lykken til oss, sier Beata.

— Dette pleide å være et høyloft. Før hadde vi bare to rom; ett til Piotr, meg og de to barna, og ett til mor. Nå har han satt i stand alt dette med penger han har tjent i Norge. Og da bestemorens hus kollapset fordi det var så gammelt, kunne hun flytte inn hos oss også.

Men velstanden har sin pris, mener Beata. De lange fraværene på flere måneder er vanskelige, spesielt for barna.

— Men vi sitter i alle fall ikke her i fattigdom og lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes, sier hun.

«Hvitt slavearbeid»

På det høyeste punktet i Osobnica står kirken. Presten Czeslaw Szewczyk tar imot og setter tre damer i sving med å lage smørbrød på kjøkkenet i presteboligen. Czeslaw har brukt mesteparten av tiden sin de siste dagene på å snakke med familiene til de forulykkede.

— Ulykken i Norge er det eneste folk snakker om her. Det er et stort tap for oss alle, sier presten.

­Han forteller om Osobnica før i tiden, da folk levde av landbruket.

— Nå vil du ikke finne en eneste ku i landsbyen, sier han.

— Og vi var dyktige håndverkere i dette distriktet, spesielt glassblåserne. Men nå er det bare noen få som klarer å holde det gående, og de sliter fryktelig.

Arbeiderne på glassblåserverkstedene tjener rundt 2000 kroner i måneden. De som drar på gjestearbeid i Norge kan tjene åtte-ti ganger så mye.

Likevel er ikke presten udelt begeistret. Samfunnet betaler en høy pris, mener han.

— På folkemunne kalles migrasjonsarbeidet for hvitt slavearbeid, sier han.

— Vi vet at polske arbeidere er blitt behandlet dårlig mange steder der de har reist. Men selv for dem som blir behandlet bra, er det ikke bare solskinn. Mange ektefeller er borte fra hverandre i årevis. Og når mannen endelig kommer hjem? Da er barna voksne og han kjenner dem ikke. Da er konen gammel. Det blir et omvendt pensjonistproblem. I stedet for at de blir lei av hverandre, kjenner de ikke hverandre.

- Håpet mitt

Men for Beata er det ikke pensjonisttilværelsen hun bekymrer seg for nå. Hun håper hun skal kunne sende barna på universitetet når de blir større. Spesielt datteren Natalia.

— Natalia er så flink, det hadde vært synd om hun skulle kaste dem bort og bli her i landsbyen. Med pengene Piotr tjener i Norge kan vi gi henne en skikkelig utdanning, sier Beata.

— Det er mitt håp for fremtiden.

Rune Sævig