— Vaskebjørnene bodde i trærne utenfor huset vårt om dagen, og kom ned på bakken etter at det var mørkt. Vaskebjørnene var som skjærene i Bergen. De var over alt om nettene på jakt etter mat. Bosspannene i hele nabolaget ble hjemsøkt av dyrene, og de er eksperter på å åpne lokkene på spannene slik at de kan forsynes seg av innholdet, sier hun.

— Når jeg kom hjem om kveldene, satt de på bosspannet og freste til meg. Da trakk jeg meg unna. Jeg ble aldri angrepet, men jeg leste i lokalavisene rett som det var at unger var blitt klort eller bitt. De som fikk et ublidt møte med vaskebjørnenes skarpe klør eller tenner, var gjerne unger som løp brått på dem. I slike tilfeller måtte personene få sprøyte mot stivkrampe og rabies, forteller Mona Haveland.

— Vaskebjørnene er søte å se på. Men jeg liker ikke tanken på at vi skulle få slike dyr i hagene våre her i Bergen. Det kunne bli utrivelig, særlig for barna, sier hun.

MØTTE VASKEBJØRN: Mona Haveland, som har møtt mange vaskebjørner, liker ikke tanken på at sønnen William skulle møte vaskebjørner i hagen.