KJERSTI MJØR

KARI PEDERSEN

Bente Fløisand-Larsen har jobbet som sykepleier i over tretti år, både i hjemmetjenesten og bedriftssykepleien. 53-åringen har alltid vært glad i jobben sin.

— Pasientene er hjertebarna mine. Det har de alltid vært. Jeg føler at jeg gjør nytte for meg. At jeg trengst.

Likevel vurderer Fløisand-Larsen å skifte arbeidsplass. Jobben som hjemmesykepleier i Bergen kommune går på helsen løs.

Tempoet skrudd opp

— Jeg vet ikke om jeg klarer å stå i en så tøff bransje til jeg blir 65 år. Tempoet er skrudd opp og sykefraværet blitt skyhøyt, forteller den erfarne sykepleieren.

— Hadde det ikke vært for at mange jobber overtid og doble vakter hele tiden, hadde systemet for lengst ramlet sammen.

Fløisand-Larsen vendte tilbake til hjemmesykepleien for vel fire år siden. Daglig er hun på hjemmebesøk hos pasienter i alle aldre - med lidelser som kreft, lungesykdommer, hjertelidelser og demens. Men i løpet av de siste årene har hun og kollegaene opplevd at hjemmetjenestene er blitt tappet for ressurser.

Tette skott

Etter at hjemmehjelptjenesten ble skilt ut 1. mars i år, har hjemmesykepleien overtatt flere av hjemmehjelpenes arbeidsoppgaver - som oppvask, klesvask og i noen tilfeller vask og støvsuging.

Der hjemmehjelperne og hjemmesykepleierne tidligere avlastet hverandre og samarbeidet er det nå tette skott.

Omorganiseringen har satt en stopper for det. Fløisand-Larsen har lite godt å si om resultatet:

— Det er hårreisende. Mangelen på folk er enorm. Vi må i stadig større grad støvsuge, handle og vaske for alvorlig syke pasienter, istedenfor å gjøre det vi egentlig skal: Yte avansert sykepleie, gi medisiner, stelle sår, sjekker sonder - og ikke minst observere, for å vite om pasienten trenger lege eller må legges inn på sykehus.

- Av og til løper jeg

Mange pasienter og lite fagfolk skaper et strengt tidsskjema og mindre tid til hver pasient. Gruppen Fløisand-Larsen jobber i, disponerer dessuten bare én bil.

— Derfor går vi mye. Av og til løper jeg for å prøve å holde klokken, men likevel går det ikke. Skal vi til en familie, der en er pasient og den andre trenger avlastning, kommer vi ofte så sent at den som trengte avlastning alt har hjulpet pasienten, forteller Fløisand-Larsen, som er svært bekymret over det som skjer.

— Det er unntakstilstand i hjemmesykepleien i Bergen. Sykefraværet er blitt skyhøyt. Vikarer blir leid inn fra dyre, private byrå. På grunn av sykepleiermangelen blir hjelpe- og vernepleiere satt inn på ansvarsvakt, mens sykepleier går bakvakt. Dét er en dyr ordning, det!

Det kan også diskuteres om det er faglig forsvarlig.

Det høye vikarforbruket i kommunen innebærer også at det til enhver tid er nye pleiere på jobb. Særlig er dette problematisk for demente pasienter, som er avhengige av stabilitetet og ro.

- Skulle hatt pepper

De fleste pasienter og pårørende forstår at arbeidssituasjonen til hjemmesykepleien er vanskelig, men av og til hender det at noen av dem slipper ut damp over Fløisand-Larsen og kollegene - når de ikke kommer til avtalt tid, oppgaver blir forskjøvet og løfter uteglemt.

— Litt pepper tåler jeg alltids. Men de som virkelig skulle hatt pepper, er de styrende myndighetene i denne byen. Det som skjer er ikke verdig verken for pasienter, pårørende eller ansatte. Vi kan ikke ha det sånn!

— Omorganiseringen har skjedd i et tempo hinsides all fornuft. Bergen kommune skal være en Inkluderende Arbeidsliv-bedrift, men er isteden blitt en Eksluderende Arbeidslivs-bedrift.

— Selv er jeg mest redd for at det skal skje noe med pasientene, fordi jeg ikke har tid nok til å følge dem opp. Hver eneste dag føler jeg at jeg svikter pasienter. Det er en uhyggelig følelse.