Klokken var like før halv seks om ettermiddagen 24. juni i fjor. Geir Ole Tysse (18) hadde nettopp hentet lillebroren Benjamin (16) på jobb på bensinstasjonen på Haukås. De tilbød seg å kjøre en av kollegene hans hjem til Knarvik.

Se også: Her skjer ulykkene

De pratet i bilen da de kom ut på Nordhordlandsbrua. Jenten (21) i baksetet var takknemlig for å bli kjørt hjem. Litt ute på broen la Geir Ole merke til at flere av bilene foran begynte å svinge mye.

Lillebroren Benjamin var trøtt etter arbeidsdagen og la ikke merke til trafikken.

– Så så jeg en bil som kom mot oss, sier Geir Ole.

Seks personer skadet

Mer husker han ikke. Men han er blitt fortalt av lillebroren at han skrek og bråbremset.

– Jeg så bilen akkurat i det den kom inn i vår, sier Benjamin.

Bilen med de tre ungdommene ble truffet i fronten av en personbil som var kommet over i feil kjørefelt. I den andre bilen satt en familie på fem. Sammenstøtet i 80-sonen var så kraftig at bilen til Geir Ole ble meid opp på rekkverket på broen. Seks personer ble skadet, Geir Ole var den eneste som ble karakterisert som alvorlig skadet.

– Jeg bare sloknet da bilen traff. Jeg vet ikke om jeg var bevisstløs, men da jeg våknet var det gått lengre tid enn jeg trodde, sier Benjamin.

Han forsøkte å snakke til broren sin i førersetet, men fikk ikke noe svar. Så gikk han ut av bilen og ringte til faren sin.

Telefonen til foreldrene

Foreldrene Maj Britt og Ole Morten var hjemme i eneboligen bare noen kilometer unna da telefonen ringte.

– Jeg sa at vi hadde krasjet og at de måtte komme, sier Benjamin.

– Først trodde jeg ikke det var så alvorlig, og var redd for hvordan det hadde gått med bilen. Så hørte jeg ambulansene i bakgrunnen, sier Maj Britt.

De heiv seg i bilen og kjørte de få minuttene til broen. I ulykkesbilen var Geir Ole i ferd med å komme til seg selv.

– Da jeg våknet så jeg at broren min var borte. Jenten i baksetet skrek veldig og jeg så noe som stakk inn i beinet mitt. Kneet hennes var kommet inn i overarmen min, men jeg turde ikke se skikkelig. Jeg var livredd og kunne ikke kjenne beina mine, sier Geir Ole.

Maj Britt turde ikke gå bort til bilen hvor sønnen hennes lå fastklemt.

– Da var jeg sikker på at de ville få en pasient til. En av legene anbefalte meg å ikke se, sier Maj Britt.

_I BILEN: På dette bildet sitter Geir Ole Tysse fortsatt fastklemt i bilen.

FOTO: ERLEND SPURKELAND_ Fryktet han ikke vil klare seg

Begge foreldrene syntes situasjonen var uvirkelig, og fryktet at eldstesønnen ikke ville klare seg.

– Da jeg spurte ambulansepersonell om han ville klare seg, sa de ingenting, sier Ole Morten.

Han gikk bort til bilen, hvor redningsmannskapene jobbet for å få ut de to fastklemte.

– Jeg strøk ham på kinnet og sa at dette skulle gå bra, sier Ole Morten.

– Det første jeg sa var at det ikke var min feil. Jeg hadde fått kjeft før for å kjøre for fort, sier Geir Ole.

I nesten en time ble han liggende han i bilen.

– Det føltes vanvittig lenge. Det var en som sto og pratet med meg hele tiden, og pappa var der. Jeg hørte mamma gråt i bakgrunnen, sier Geir Ole.

Bilen må dras i to

Jenten i baksetet fikk på nakkekrage. Bilen ble løftet ned fra rekkverket.

– Da hørte jeg at han skreik, sier Ole Morten.

For å få løs Geir Ole måtte vraket av den 15 år gamle bilen dras i to.

– Jeg hørte alt, men akkurat da forsvant jeg, sier Geir Ole.

Neste gang han våknet lå han på Haukeland Universitetssykehus. Beina var operert. Foreldrene hadde fått vite at han kom til å overleve, og at han ikke ville bli lam.

Geir Ole ble også operert i begge armene. Fikk metallskruer i den venstre underarmen og beina.

Etter to uker på Haukeland kom sjåføren av bilen som traff ham på besøk.

– I begynnelsen var jeg sint på ham. Men da han kom på besøk så jeg at han var veldig lei seg. Jeg tror det har vært ganske tøft for ham og, sier Geir Ole.

– Jeg var utrolig glad det gikk så bra. Selv om jeg var stygt skadet, så hadde det ikke gått utover hodet. Det var et under at jeg ikke ble knust.

Mistet venner

Etter en måned på sykehus skulle han på rehabilitering, men valgte å dra hjem i stedet.

– Én time på sykehuset føltes som et år. Jeg var utrolig lei og ville bare hjem, sier Geir Ole.

Når høsten kom, var han fortsatt hjemme. Lærlingplassen som automatiker hos Tine meierier ble utsatt. Fotballskoene ble lagt bort.

– Kompisene begynte i lære og tjente penger, men jeg satt bare hjemme. Selvtilliten ble dårligere, og selv om jeg hadde mange venner som støttet meg, mistet jeg også mange venner, sier Geir Ole.

Etter seks måneder begynte han i læretiden. Tine ga ikke plassen til noen annen, slik han fryktet.

– De er flinke til å tilpasse arbeidet, så jeg ikke får de tyngste arbeidsoppgavene. Jeg føler meg veldig velkommen, sier Geir Ole.

Vet ikke om skadene er varige

Han kan ikke belaste armene fullt ut, og i hofta er det en knekkelyd som gjør fryktelig vondt. Tidligst i september kan Geir Ole få svar på om han har fått varige skader av ulykken.

– Før var jeg aktiv innen fotball, og jeg har prøvd å løpe igjen, men det går ikke. Men jeg er optimist, og tror jeg skal bli frisk igjen, sier Geir Ole.

– Jeg er veldig glad jeg er i live. Jeg var ikke veldig kristen før ulykken, men jeg er det nå. Ulykken ble et vendepunkt. Jeg setter mer pris på mamma og pappa også.

Ny bil

Planen er å fullføre læretiden og jobbe som automatiker. Hittil har det gått bra. Hvis ikke har NAV og forsikringsselskapet snakket om omskolering og alternativer. Selv tenker han på å bli ingeniør om det blir for tungt å jobbe som automatiker.

Det er snart sommer igjen, og varmt nok til å gå i T-skjorte utenfor huset i Hordvik. Arrene på begge armene er godt synlige. Trafikken kan høres i bakgrunnen. Biler som er på vei til eller fra Nordhordlandsbrua.

Geir Ole har kjøpt ny bil. En med airbager denne gangen, noe annet ville ikke foreldrene tillate.

– Nå går det fint å kjøre bil igjen. Men jeg ser alltid de som kommer kjørende imot meg i øynene. Om de nærmer seg midtstripen, eller jeg ser foreldre som snur seg bak til barna, da får jeg veldig noia, sier Geir Ole.

Amundsen, Paul S.