Bakgrunnen er at sykehusets ledelse søkte Luftfartstilsynet om å få plassen ved akutten godkjent som landingsplass, men fikk nei til svar. Dermed må Norsk Luftambulanse som ansvarlig operatør forholde seg til det. Følgelig er det nå innført internt forbud mot å lande der.

Livstruende skader

— Jeg skjønner ikke hva politikere og andre myndigheter tenker på når de ikke kan sette av noen kroner for å redde liv. Jeg er ikke den eneste som kan takke landingen på sykehusområdet for at jeg er i live, sier 23-åringen.

Da Leif Ståle ble hentet av Luftambulansen etter ulykken på Osterøy 2. juni i fjor, hadde han livstruende skader. 17 ribbensbrudd, punktert lunge, fem stygge brudd i hofteskålen, sprukken milt og store indre blødninger. I løpet av helikopterturen mistet han to og en halv liter blod. Risikoen for at den unge mannen skulle dø var overhengende. Legen om bord i luftambulansen brukte nødretten og beordret landing foran akuttmottaket. Legene klarte å redde livet til Leif Ståle.

Ulykken

Søndag 2. juni var en varm og fin sommerdag. Leif Ståle fant ut at han ville prøvekjøre motorsykkelen til en kamerat, en 125 kubikks racingmodell. I dongeribukse, t-skjorte og sandaler svevde han av sted på Osterøyveiene. Livet var herlig. På vei oppover en slak motbakke i Hjelvikområdet så han plutselig en rød kassebil komme ut i veien etter å ha tatt en u-sving i busslommen. Sammenstøtet var ikke til å unngå. Heldigvis hadde han husket å ta på seg hjelm.

Leif Ståle smalt først inn i bilen, ble slengt videre, traff en stor stein og ble kastet tilbake fra den. Da ulykken ble rekonstruert senere, fant man ut at steinen han traff veide innpå 600 kilo.

— De har fortalt meg at steinen ble flyttet nesten en halv meter da jeg traff den. Selv husker jeg ingenting etter at jeg så bilen komme ut i veien foran meg. Har tenkt på at det i grunnen må ha vært en fin måte å dø på.

Føreren av kassebilen var for ung til å ha førerkort. Han meldte fra om ulykken - og forsvant fra stedet, forteller Leif Ståle.

Oppvåkningen

Det neste Leif Ståle husker er at han våknet på Haukeland sykehus.

— Jeg skjønte ikke så mye. Så bare skumring. Alt var en dis. Jeg skimtet noe hvitt som beveget seg og lurte fælt på hvor jeg hadde havnet ...

Dette var onsdag. Etter tre døgn i koma var respiratoren koblet fra. Først torsdag begynte Leif Ståle å skjønne hva som hadde skjedd.

— Legene som behandlet meg har fortalt meg hvor nære på jeg var å dø. Hadde jeg ikke kommet så raskt til sykehuset hadde jeg nok ikke sittet her.

Men det er nettopp hva han gjør. I sokkelleiligheten på hjemgården på Osterøy. I et hus han og hans bror har restaurert. I en leilighet som tømreren nesten var ferdig med da det smalt. Det er fortsatt en lang vei tilbake til yrkesaktivt liv. Men han skal klare det. Slik som han kom seg ut av sykehuset før legene trodde det var mulig.

— De mente at jeg måtte ligge på sykehuset i en og en halv måned. Men pågangsmot og støtte fra min forlovede Therese Bolstad, familien og venner gjorde at jeg kom meg ut etter tre uker. Therese bodde hos meg på sykehuset i denne tiden. De første ukene etter at jeg kom ut bodde jeg hjemme hos min mor i Åsane. Ikke kunne jeg ligge på høyre side, ikke på venstre, jeg våknet gang på gang av store smerter om natten, og var lenket til rullestol. Det var en tøff tid.

Fremtiden

På veggen i leiligheten henger svennebrevet. Beviset på at Leif Ståle er tømrer. Det er et fag han har tenkt å ta opp igjen. Men veien tilbake er lang, smertefull og slitsom.

— Det er hoften som plundrer mest. Jeg klarer nesten ikke å rette meg opp igjen hvis jeg bøyer meg. Og når jeg er ute i kulden griper smertene tak i meg. Jeg mistet femten kilo den første uken jeg lå på sykehuset og må trene opp kroppen til å klare fysisk arbeid igjen. Men nå er det tre måneder siden jeg kastet rullestolen. Det går fremover. Men jeg våkner fortsatt av og til om natten av smertene, spesielt hvis jeg har vært for aktiv om dagen.

Begynner å få et liv igjen

— Har du mareritt om ulykken?

— Nei, det har jeg ikke hatt. Men jeg tenker mye på de jeg har rundt meg, på hvor vanskelig det må ha vært for dem. Jeg opplever på en måte at andres såre følelser strømmer gjennom meg. Hvis jeg ser noe trist på tv for eksempel, så reagerer jeg mye mer enn før. Ulykken og tiden etterpå har nok gjort meg mye mer var på andres følelser. Så noe positivt har det gjerne kommet ut av dette ...

— Så nå ser du fremover?

— Ja. Jeg har fått ulykken mer på avstand nå, og føler at jeg begynner å få et liv igjen. Vi jobber med mulighetene for å få erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og plagene jeg har hatt. Vet ikke hvordan det går. Men det hadde vært kjekt om det kunne ha blitt noe i hvert fall.

IKKE TIL Å FORSTÅ: Leif Ståle Rønhovde fra Osterøy synes det er uforståelig at ikke myndighetene sørger for at Luftambulansen kan lande ved akuttmottaket på Haukeland sykehus. Det var det som reddet livet hans i juni i fjor.<p/>FOTO: KNUT STRAND