Johnny Magnussen er ingeniør ved Bergen Museum. Han preparerer døde dyr og fugler som museet får inn, men duene vil han helst ha levende.

I mange år har de vært hans venner. Han var tidligere Dyrebeskyttelsens kontaktmann når skadde duer skulle fanges, og i et arbeidsrom i gartnerhuset i Botanisk hage har han opparbeidet et helt spesielt tillitsforhold til fire duer.

Hver formiddag rundt halv ti flakser de inn når han åpner vinduet, og ikke bare for å få mat og varme seg litt. De liker også musikken fra en radio, påstår han.

Snippeline

— Der har vi Snippeline, sier Magnussen.

Han har navn på duene og de har hver sin personlighet, forteller han:

— Snippeline er en flott dame og er litt reservert. Hun er en sølvet fire års due og var sammen med Snippen. Han døde nylig og ble 10 år, og nå har hun en ny kavaler. Han har ikke fått navn ennå.

Etter det nyforelsket paret følger Dunungen, en to års due som var så ung at den hadde dun på hodet da den fant veien til Magnussens, derav navnet.

— Duene har faste overnattingssteder. Disse holder til på Møhlenpris, et sted i nærheten av Mjellem og Karlsen, sier Magnussen og blir litt urolig for om den den dagvisse fjerde gjesten dukker opp:

— Hvor blir det av Mullaen?

Peiling på duer? Prøv vår duequiz!

Slåsskjempe

Men der kommer omsider også duen med det respektinngytende tilnavnet.

— Mullaen har vært her i ti år. Han var et par år gammel første gang, så han er forholdsivs gammel til bydue å være. Men han holder seg godt og er i fin form, selv om kroppen er litt tyngre. Han liker ikke så godt å fly lenger og tutler ofte inn bakveien når døren er åpen.

— Hvorfor det spesielle tilnavnet?

— Mullaen er en dominerende hann. Han er en slåsskjempe og bølle. Til og med skjærene er redde ham. Han båre går rett på dem og smekker til med vingen.

Blottet for frykt

— Du ser det i øgene, sier Magnussen.

Han tilbyr oss å stifte nærmere bekjentskap med Mullaen. Han tripper omkring på arbeidsbordet og er svært så tillitsfull mot sin matfar. Oss er han tydelig skeptisk til, men viker ikke:

— De fleste duer er vare for fremmede og skvetter bort ved en håndbevegelse. Mullaen er helt blottet for frykt. Han bare hogger blikket i deg og slipper ikke, sier Magnussen.

Vi er sant å si ikke helt høy i hatten når vi står ansikt til ansikt med denne dueverdenens Rambo. Han iakttar oss med kneisende nakke og vurderer oss åpenbart som en overkommelig trussel hvis vi skulle finne på noe tull.

Fagarbeider Svein Robert Janicki som hjelper Magnussen, har fått respekt for Mullaen og holder seg i bakgrunnen:

— Han e'kje helt go'

Aktivt kroppsspråk

De tre andre duene har lite å stille opp mot Mullaens hersketrang og luner.

Han jager dem når de lander på bordet for å få en matbit. Et aktivt kroppsspråk er nok. Og prøver de å plukke smuler fra gulvet, blir han litt skarpere og pikker.

Opp på skapet med dere ! Det er der de har sin plass så lenge han er i rommet.

Til slutt blir også Magnussen lei og han har lært duene et tegn som forteller at det er på tide at de kommer seg ut igjen.

Da tar han en stokk og holder den opp i luften. Reaksjonen er umiddelbar. Ut vinduet flyr de en etter en - og neste morgen sitter de der igjen og hutrer, mens de venter på den trofaste matfaren.

Se vakre duer og: Prøv vår duequiz!

GODE VENNER: Johnny Magnussen mater Mullaen på bordet i gartnerhuset.