Ingebrigtsen har vært bistandsadvokat for ofre i svært mange voldtekts— og overgrepssaker.

— Jeg opplever at saker som blir satt til side bevismessig står likt med mange saker der juryen svarer ja. Jeg tror det kan være personavhengig hvilke saker som blir satt til side.

— Hva mener du med personavhengig?

— Jeg tror at fagdommernes holdning til juryordningen har innvirkning på om de tilsidesetter dommen eller ikke. Er de mot juryordningen, er de trolig mer innstilt på å sette dommen til side, sier Ingebrigtsen, som presiserer at dette er en teori.

Hun mener at sedelighetssaker ikke egner seg for jury.

— Bevisvurderingen er veldig spesiell. Man må blant annet være veldig trent i vurdering av offerets troverdighet, fordi det nesten aldri er håndfaste bevis i slike saker. Dette skiller sedelighetssakene fra de vanligste sakene juryer behandler, som narko-, volds- og drapssaker. Denne forskjellen tror jeg legdommere har problemer med å se, sier hun.

— Dette er vanskelig jus. Jeg er usikker på i hvilken grad legdommere alltid forstår vilkårene for skyld.

Hun opplever også engasjementet fra den enkelte jurymedlem som svært forskjellig.

— Noen noterer ikke, andre sitter i helt andre tanker. Det er ikke sjelden man opplever at medlemmer dubber av også, sier Ingebrigtsen.

Når en dom settes til side, får alle berørte en tredje runde i rettssalen.

— For offeret er det en påkjenning å forklare seg to ganger. En tredje gang er en ytterligere belastning. Dette passer også ofte svært dårlig inn i behandlingen de gjennomgår. Mens terapien gjerne er kommet inn i en fase med fortrengning, så ber rettsapparatet dem om å huske detaljer nok en gang.

Ingebrigtsen mener en såkalt meddomsrett - med fagdommere og legdommere sammen - er best egnet.

— Der har du en god blanding av faglig kompetanse og legmannsskjønn. Det gir også en rettssikkerhetsgaranti for tiltalte.