Faren, Olav Helgesen, er uføretrygdet. Ombyggingen av huset i Olsvik for å få trappen på plass, kommer til å koste minst 150.000 kroner.

Hvor pengene skal komme fra, vet han ikke. Det eneste han er sikker på, er at Raymond skal bli boende hjemme. Men han er bitter på kommunen som velter det økonomiske ansvaret over på foreldre som velger å ta seg av sine funksjonshemmede barn selv.

Vil være hjemme

— Vi sparer kommunen for halvannen million i året. Det ville det koste å ha Raymond på institusjon eller i bofellesskap. Når vi i stedet satser på å ha ham hjemme, det eneste stedet han føler seg trygg og der han trives, så slår det offentlige hånden av deg. Da er du henvist til å greie deg selv som best du kan. I virkeligheten straffes vi for å ta oss av våre egne barn. Hvor er logikken i at du skal «premieres» med en kjemperegning for å avlaste kommunen for utgifter? spør Olav Helgesen.

Havnet i rullestol

Raymond ble født med hjerneskade, men var en robust gutt, fysisk sterk og svært aktiv. I 14-årsalderen utviklet han epilepsi, og var henvist til å gå på medisin for å mildne anfallene. Epilepsimedisinen hadde sterke bivirkninger, og førte etter hvert til at den før så aktive gutten havnet i rullestol. Etter 12 år og med skifte til ny medisin, kom han seg mirakuløst nok på beina igjen. Nå kan han gå, men han trenger mye trening, og har problemer med trapper. Derfor valgte faren å få installert en spesialtrapp i huset i Olsvikåsen. Den har to funksjoner: Raymond kan nå kunne bevege seg fra rommet sitt i annen etasje for egen maskin, og han kan bruke trappen til å trene i.

Økonomisk hodepine

Det er bare det at ombyggingen av huset er blitt en økonomisk hodepine for familien. Selve trappen har kommunen ytt et rente- og avdragsfritt lån til. Det er på 58.000 kroner. Men ombyggingen i forbindelse med installeringen må foreldrene selv bekoste, og 150.000 kroner, kanskje mer, er langt fra småpenger i et allerede stramt familiebudsjett.

— Vi strekker oss langt for Raymond, og det skal vi fortsette å gjøre, uansett hva som skjer, vi har til og med sikret oss at han kan bli i familien hvis vi foreldrene skulle falle fra. Men nå begynner det å røyne på, sier faren.

— Hvordan skal vi skaffe penger til dette? Det er det første jeg tenker på om morgenen, det siste jeg tenker på om kvelden. Og om natten drømmer jeg om det, sier han.

Nødt til å kjempe

— Vi er ikke kverulanter eller ute etter å grafse til oss. Vi er rett og slett bare nødt til å kjempe mot kommunen for mer støtte, først og fremst for Raymonds del, for trygden rekker ikke til i slike tilfeller.

Byråd for helse og omsorg, Trude Drevland, sier til Bergens Tidende at hun ikke kan kommentere enkeltsaker, men at det nok kan være grunn til å ta en politisk gjennomgang på hvordan man behandler familier som velger å ha sine funksjonshemmede boende hjemme.

— At mange av dem gjør en imponerende jobb, er det i all fall ingen tvil om, sier hun.

GLEDER SEG: Raymond Helgesen (37) gleder seg til den nye spesialtrappen er på plass. Han har sittet isolert i annen etasje i over en uke. Faren, Olav Helgesen, må klatre opp en vaklevoren stige når sønnen skal ha mat.
Christian Nørstebø