— Årene på Eikelund offentlige skole har forfulgt oss hele livet. Vi fikk aldri noen mulighet til å vise hva vi dugde til, sier Anne-Lise Bottolfsen (47) og Lyder Eide (48) i dag, mer enn 30 år etter de var skolekamerater.

Sammen med ti andre personer fra Hordaland og Sogn og Fjordane krever de erstatning for omsorgssvikt og mangelfull skolegang på bergensskolen.

— Bergen kommune burde hatt en erstatningsordning for spesialskoler, etter modell fra barnehjemserstatningen. Det var Bergen som hadde ansvaret for skoletilbudet. Skolen har satt mine klienter på sidelinjen, nærmest for all fremtid, sier advokat Arild Dyngeland.

Sammen med advokatfullmektig Anne Lorgen Riise representerer han Eikelund-elevene som nå søker Stortingets billighetserstatning.

Ble flyttet ned

Lyder Eide kom til Eikelund fra Ytre Arna da han som niåring skulle begynne i tredje klasse, og gikk der til han var ferdig med ungdomsskolen.

Eide har lese- og skrivevansker, som gjorde det vanskelig for ham å følge med i klassen.

  • Jeg fikk ingen hjelp for dysleksien min på skolen. I stedet gikk jeg alle ti årene på Eikelund i en klasse for psykisk utviklingshemmede, og fikk aldri lærebøker som passet for alderstrinnet mitt, sier Eide.

Da han gikk ut av ungdomsskolen, fikk han ingen karakterer.

— Fremdeles leser jeg dårlig og må ha hjelp til korrespondanse. Men psykologiske tester jeg har tatt i voksen alder, viser at det ikke er intelligensen som hemmer meg, Venner og bekjente sier jeg er både smart, omsorgsfull og snill. Førerkort fikk jeg allerede som 19-åring. Men jeg har slitt mye med dårlig selvtillit og mindreverdighetsfølelse som voksen, sier Eide, som i dag er ufør.

— Skolen har manglet individuell oppfølging, vurderinger og vitnemål. Barna er plassert borte fra hjemmet, men ikke gitt tilstrekkelig hjelp, oppfølging og voksenkontakt, sier advokat Dyngeland.

- Håpløs situasjon

Anne-Lise Bottolfsen kom til Eikelund allerede da hun skulle begynne i andre klasse, men måtte gå første klasse om igjen. Hun bodde på Eikelund i hele skoletiden, men fikk gå på vanlig ungdomsskole de to siste skoleårene.

  • Da forsto lærerne at jeg passet best på en vanlig skole. Jeg fikk en lærer som forsto situasjonen min. Endelig fikk jeg også karakterer og ble respektert på samme måte som andre skoleelever, sier Bottolfsen.

Tiden på spesialskole satte likevel varig preg på livet hennes. Etter å ha ulike fabrikkjobber de første årene etter skolen, er hun i dag ufør.

— Mange har ikke fått noe vitnemål, og har havnet i en håpløs situasjon i forhold til videre utdanning og jobb. Hovedtyngden av Eikelund-elevene har fått jobb i vernede bedrifter og liknende ved hjelp av skolen, og veldig mange er blitt uførepensjonerte, sier Dyngeland.

Pugging av salmevers

Hverdagen på Eikelund var både stusslig og ensformig, forteller Bottolfsen og Eide. Fram til midt på 60-tallet bodde barna på sovesal. Kosten var svært enkel.

— Det hendte ikke sjelden at vi var sulte da vi la oss om kvelden, forteller de.

Eide likte ikke grøt, men i spisesalen var det ingen bønn. Grøten skulle spises opp.

— De voksne dyppet hodet mitt ned i grøten og tvang meg til å spise den. Nektet jeg, måtte jeg vente til neste måltid før jeg fikk mat. Ofte kunne det bli mange timer å vente, sier Eide.

Ifølge ham og Bottolfsen skjedde det også fysiske overgrep på spesialskolen:

— Når vi skulle dusje, måtte vi alltid stille oss nakne i kø. Ble det uro, ble vi slått både på rumpen og over kjønnsorganene.

Også i skoletimene skal elevene ha blitt straffet dersom de var urolige. Pugging av salmevers var en vanlig avstraffelse.

- Berøvet utdanning

Anne-Lise Bottolfsen og Lyder Eide søkte i 1990 begge Stortingets billighetserstatningsordning uten å vinne frem. De mener at barna som ble feilplassert på spesialskole har samme rett til oppreisning og unnskyldning fra myndighetene som barnehjemsbarna har fått.

  • Også vi har fått livene våre ødelagt, sier de to, og får støtte av Dyngeland.

— Bergen kommune burde hatt en ordning for dette. Jeg tror ikke politikerne er klar over konsekvensene og omfanget av dette. Sakene for barnehjemsbarna gjaldt omsorgssvikt fra det offentlige. Denne saken gjelder både omsorgssvikt og at elevene er blitt berøvet sin rett til en utdannelse, sier Dyngeland.