— Jeg tror sørgende trenger å snakke om det de har opplevd. Det er nødvendig å kjenne på følelsene, ikke fortrenge dem. Året som kommer, kan bli vanskelig. Foreldrene kan komme til å trenge fagfolk å snakke med. Kanskje kan de ha særlig nytte å komme sammen med andre foreldre og dele sin smerte, sier Atle Roness.

I boken «Å ville og våge» forteller Atle Roness at han selv gikk flere hundre timer i psykoanalyse da han utdannet seg til veileder i psykoterapi. Først og fremst registrerte han at han fikk bedre kontakt med sine egne følelser. Selvfølelsen ble også styrket. I boken, som nettopp er utgitt på Commentum Forlag i samarbeid med Jørn Kr. Jørgensen, forteller han om oppveksten i Bergen og sitt liv om teolog og psykiater.

Sorgarbeid

«Sorgen er den prisen vi må betale for å være glad i et annet menneske», sa Randi Bratteli da hun mistet sin Trygve. Roness har sitatet med i sitt kapittel om sorgarbeid. Der påpeker han og det sjokket det er å plutselig miste et menneske.

—  Ingen kan forberede seg på noe slikt som skjedde på Utøya. Både familien til de som døde, og de som overlevde, vil være preget av dette i lang tid. Til sorgen hører ulike følelser som sjokk, tristhet, sinne, irritasjon. Tristheten kan gå over i depresjon. De overlevende vil kjempe med ulike former for skyldfølelse. Kunne de gjort noe annet og mer? Til slutt i sorgarbeidet kommer reparasjon og nyorientering, sier Atle Roness.

- Hvordan er det mulig å hindre at tristheten utvikler seg til depresjon?

— Sorgarbeid tapper krefter. Den enkelte skal takle sine daglige plikter samtidig som alle tankene om den som er gått bort, dundrer i hodet. Å bearbeide dette krever at noen rundt dem har tid til å lytte. Det er viktig å gi seg lov til å gråte, samtale igjen og igjen om det som skjedde, holde frem de gode minnene og se at livet har en mening.

Nærvær og støtte

- Hvordan kan vi som nasjon leve med smerten?

—  Statsministeren og kongen har stått frem som forbilder. Her har ikke hat og gjengjeldelse stått i fokus, men nærvær og støtte. Blomsterhavene og fakkeltogene har vært viktige symbol. Denne holdningen må vi ta vare på i tiden fremover.

-  Noen kan kjenne frykten for at onde mennesker kan dukke opp igjen?

-  Vi trodde at terror ikke ville forekomme her. Nå vet vi noe annet. Jeg tror vi har ressurser til å komme gjennom dette. Livet må gå videre. Det hjelper ikke psykisk å forberede seg på en terror som kan komme om noen år. Vi skal ikke være naive og vi skal ta våre forholdsregler, men leve i tro på at dagen i dag blir god.

Lærte å tape

-  Hvordan har det vært å skrive en bok om deg og ditt liv?

- Det har vært et vågestykke. Jeg studerte både teologi og medisin og har fulgt både helsevesenet og kirken. Det var også et vågestykke å ta praktikum i voksen alder og be om å bli ordinert til prest. En gammel drøm er gått i oppfyllelse. Kanskje lærte idretten meg noe i ungdomsårene: Den lærte meg å ta tapene på en god måte. Jeg satset, men måtte akseptere at jeg ikke alltid var best.

- Hva vil du med boken din?

- Jeg gir et riss av mitt liv og tar opp tema som angst, utbrenthet og depresjon for å gi leserne noe til ettertanke. Kristentroen har og betydd mye for min mentale helse. Mange sliter med livet sitt. Jeg tror det er viktig at vi som har levd lenge, deler noen erfaringer, sier Atle Roness.