Det stopper ham ikke fra å dra på snowboardferie i Alpene.

— Jeg kommer til å fortsette å stå på snowboard. Jeg kan ikke ta skrekken. Snowboard har gitt meg enormt mye glede, og jeg vil ikke gi avkall på det, sier han.

Fredag er det to uker siden snøskredet i Eikedalen, der Leif Klette og Bård Skaale mistet livet. Alexanders to fettere, Joachim og Ørjan, overlevde. Selv slapp han unna med en blåveis og en kraftig støkk etter å ha blitt begravet levende under snømassene.

— Jeg husker det ikke selv, men de traff meg med spaden da de gravde meg frem, forklarer han.

- Bruk hodet i vinterferien

Alexander har én oppfordring når skolene tar vinterferie neste uke:

— Bruk hodet når dere drar til fjells. Tenk sikkerhet, og skaff en skredsøker hvis dere er mye ute i snøen. Det er en billig investering, den er latterlig enkel å bruke, og den kan redde liv. Den reddet mitt, sier han.

11. februar ønsket velkommen med en kald, klar morgen på Vestlandet. Vennegjengen gledet seg til å boltre seg på brett og ski i fjellheimen, slik de har gjort utallige ganger de siste 15 årene.

— Leif var oppglødd fordi han hadde med seg barndomskompisen Bård på turen. De hadde ikke sett hverandre på flere år, og var i kjempehumør. Det var strålende stemning i bilen oppover mot Eikedalen. Det er typisk når vi er ute på tur -vi klarer ikke holde tilbake gleden over å dra til fjells. De var fantastiske folk å reise på tur med, sier Alexander.

De fem kameratene dro opp i fjellsiden ovenfor Setertrekket for å bygge et hopp.

— Vi pleier å bygge det største hoppet vi klarer på en dag. Det handler om å leke seg, og bevare barnet i seg. Det er det som er sjelen i brettkjøring, forklarer Alexander.

Skutt av gårde som en kork

Da raset gikk, ble han først pepret av isklumper på størrelse med store hagl, som ble blåst mot ham av lufttrykket.

— Joachim og Ørjan ropte «skred», og i samme øyeblikk merket jeg isklumpene som ble skutt mot meg som fra en mitraljøse. Jeg bøyde meg for å se etter en stein jeg kunne beskytte meg bak, men rakk bare å tenke «dette går skikkelig galt». Så ble jeg skutt av gårde som en kork av lufttrykket. Deretter kom snøen over meg som et godstog, sier han.

Alexander ble liggende nesten horisontalt, uten å kunne røre seg, på om lag halvannen meters dyp i stummende mørke.

Han er selv redningsmann i Bergen brannvesen. Nå var han selv helt avhengig av redningsmannskapene.

— Jeg tenkte «her kan vi dø alle sammen». Samtidig slo det meg at vi var i Eikedalen, med skipatrulje i nærheten, at det var kort vei for Luftambulansen, og at jeg hadde skredsøker med meg. Det ga meg håp om at vi kunne klare oss. Jeg fikk ikke noen kvelningsfornemmelse, men det var helt stille rundt meg, og det var en stressfaktor, sier han.

Jeg stakk ut tungen og kjente at jeg hadde plass foran munnen, at det var en luftlomme der.

Alexander Rongved

- Luftlomme foran ansiktet

Tidligere hadde han lest en historie om en kar som ble tatt av snøskred i Hemsedal, og som spiste snø for å lage en luftlomme foran ansiktet. Historien hadde heldigvis gjort inntrykk.

— Jeg stakk ut tungen og kjente at jeg hadde plass foran munnen, at det var en luftlomme der. Da klarte jeg å slappe mer av og puste roligere, som når man dykker. Det hjalp meg nok at jeg har drevet både med dykking og surfing. Men etter noen minutter fadet jeg ut og ble nærmest bevisstløs, sier han.

Da han våknet igjen hadde fetteren Ørjan funnet ham ved hjelp av skredsøkeren.

— Jeg husker vagt at jeg skrek nesten uten pust, som når man nettopp er blitt slått i mellomgulvet. Jeg så åpningen de hadde gravd ut. Da skjønte jeg at jeg var reddet. Senere, da jeg kom om bord i redningshelikopteret, fortalte legen at jeg hadde ligget begravet i over en time. Da ble jeg redd igjen, for jeg tenkte at jeg kanskje var livstruende skadet likevel. Jeg trodde selv at jeg bare hadde ligget i 20–30 minutter. Jeg husket statistikken som viser at man bare har 25 prosent sjanse for å overleve når man har ligget så lenge, sier han.

Nylig var han tilbake i alpinbakken på Voss. Neste tur blir med samboeren til Alpene -på snowboardferie.

Alexander mener vennegjengen ikke opptrådte uforsvarlig da raset gikk.

— Vi kunne selvsagt valgt et annet sted. Men det er lett å være etterpåklok. Hvis man er uheldig kan man havne i en slik situasjon uansett. Det var ikke ekstremsport vi drev med. Jeg er bare sjeleglad for at jeg hadde skredsøkeren med meg. Det er utrolig at livet kan avhenge av en sånn liten dings. Jeg har lært mye av dette, og jeg håper andre også kan trekke lærdom, sier han.

BEGRAVET LEVENDE: Alexander Rongved er til daglig redningsmann i Bergen brannvesen. Da han ble tatt av snøraset i Eikedalen måtte han selv reddes. - Det var en merkelig følelse å være helt avhengig av hjelp fra andre, sier han. FOTO: Jan M. Lillebø