Merete og Bjørn Helge Stamneshagen glemmer aldri navnelistene på Sundvolden . Stadig nye oppdateringer, men datteren Silje (18) kom aldri på listen over overlevende.

- VI TENKTE vi måtte ha sett feil. Så begynte vi om igjen, lette fra hver sin ende. Cirka annenhver time kom det ny oppdatering, men hun var ikke på listene. Det var grusomt, sier Merete Stamneshagen.

Da det startet, var hun i kafébygget, så rømte hun derfra. Det er det vi vet. Så ble hun funnet på Kjærlighetsstien

I trengselen på Sundvolden Hotel klamret hun og mannen Bjørn Helge seg til håpet. Da meldingen kom om skyting på Utøya, hadde de hevet seg i bilen og kjørt over fjellet. Først i to-tiden kom de frem, til kaos og endeløs venting. Lørdag kveld kom til slutt beskjeden: Listen med overlevende kom ikke til å bli lenger.

- Det var helt forferdelig å reise hjem uten Silje, sier Merete. Foreldrene vet lite om datterens siste timer.

- Da det hele startet, var hun i kafébygget, så rømte hun derfra. Det er det vi vet. Og så ble hun funnet på Kjærlighetsstien.

PA_05082011_be__014.jpg
Paul S. Amundsen/Bergens Tidende

FORELDRENE BESKRIVER  Silje som en naturlig og omsorgsfull jente. Hun skulle vært russ i vår og planla språkstudier i England. I begravelsen var Tveit kirke fylt til randen. Savnet er tungt.

- Man kunne jo egentlig tenkt seg å legge seg under dynen og ikke stå opp mer, sier Merete.

- Men vi har to gutter og har måttet mobilisere krefter for å komme oss på beina og gjøre dagen så normal som mulig for dem. Det har vært kjempetøft. Det er kjempetøft.

Merete er sykmeldt og Bjørn Helge går i halv stilling, men sakte kommer en slags hverdag tilbake.

Vi må tenke grundig gjennom det: Vil vi klare å se den mannen?

- Det skal lages en vei. Den må bli til underveis og blir vanskelig å lage, men vi skal klare det, sier Merete.

Først kommer imidlertid rettssaken. De to vet ikke om de reiser til Oslo eller følger saken fra Bergen. Det er krevende å forholde seg til gjerningsmannen.

- Jeg prøver å distansere meg fra ham, sier Bjørn Helge.

- Det klarer ikke jeg, sier Merete.

- Jeg vil ikke se eller høre ham, så det kan bli veldig tøft i Oslo, sier Bjørn Helge.

- Det er derfor vi må tenke grundig gjennom det: Vil vi klare å se den mannen? sier Merete

I MIDTEN AV MAI ville Silje fylt 19 år. I sommer ventes dom og 22. juli-kommisjonens rapport. Så langt har det vært umulig å få en pause fra dekningen.

- Det er det første du hører på radioen om morgenen og det siste du ser på nyhetene før du legger deg, sier Bjørn Helge.

DREPT: Silje Stamneshagen.

- Og man våkner gjerne midt på natten og har drømt. Man har mange bilder av grusomhetene i hodet sitt, sier Merete.De håper det skal bli stille en gang. Familien har håp for fremtiden, sønnene skal få en så normal ungdomstid som mulig.

- Vi må få oss et liv, til nå har vi bare eksistert, sier Bjørn Helge.

- Silje hadde ikke ønsket at vi skulle sørge oss i hjel. Hun hadde ønsket at vi skulle gå videre, sier Merete.

- Når noen var lei seg, kom hun med en kjempetørr vits. Da lo ikke folk av vitsen, men av at hun lo så godt selv. Slik var Silje.

FORELDRENES SORG: Silje Stamneshagen ble bare 18 år. I stuen hjemme på Askøy minnes Merete og Bjørn Helge Stamneshagen sin datter. - Det er tungt å vite at hun aldri mer kommer inn døren. Det er blitt endelig for oss, sier Merete.
JAN M. LILLEBØ