— Dette her er barnehagen min, sier Svein Haavik og viser med armen ut over viddene på Ulriken. Vi har akkurat møttes ved restauranten på Ulriken for å være med på sauesanking.

I generasjoner har familien på Nedre Brattland hatt sommerbeite for sauene sine på Ulriken. Ikke rart femtifemåringen er lommekjent, og beveger seg kjapt og uanstrengt i ulendt terreng. I gummistøvler. De beste han vet om, type Slagbjørn, med myke gummisåler som gir god friksjon. Han sliter ut et par i året av dem, forteller han.

Stort bitt i halen

Før vi for alvor begynner å traske inn over bergnabber, søkk og myrer, må Haavik ta en titt nedover i Isdalen. Planen er å begynne sankingen fra Ulriken og gå østover mot arnasiden av fjellet. 150 sauer har han hatt der oppe i sommer, men femti har allerede tatt seg ned til gården, og går og mesker seg på saftiggrønn bø.

Han tar frem kikkerten og gransker de bratte fjellsidene etter hvite flekker i terrenget.

Hadde det ikke vært for to angrep av løshunder, hadde vi ikke vært med Haavik på sauesanking denne fredagen. Varegga grunneigarlag, som organiserer saueholdet i Byfjellene, tok kontakt med Bergens Tidende og ba om at vi minte folk på båndtvangen nå når det går sauer ute. Eivind Myrdal fortalte at den ene sauen til bonde Svein Haavik var kraftig bitt i halen av en hund. Seinere ble en annen av sauene hans jaget ut på de bratte skrentene ned mot Isdalen. En hangglider hadde sett det fra luften og ga beskjed.

Det gikk bra med begge sauene, men når Haavik står der oppe på de nesten loddrette stupene med kikkerten, skjønner vi hvor fatal en sånn sauejakt kan bli.

Glidelåsekspert

Plutselig ser vi den første flokken. De står inne ved Skomakarvatnet, hvor konen hans, Guri Nesje, hadde sett noen dyr på mandag. Siiisa, siiisa, lokker Haavik og løsner på sekken. - No skal vi heim, sier han og holder frem en neve med kraftfôr. Stor iver blant tre sauer og seks lam. De gir seg til å traske etter Haavik på rekke og rad, og journalist og fotograf danner baktropp og prøver å passe på flankene. Snille og tillitsfulle, sier Haavik at de er. Men ikke snillere enn at noen i ny og ne forsøker seg på en liten avstikker.

Vi nærmer oss Turnerhytten, og her finner vi fire til. En mor med tre lam, som har dannet sin egen lille flokk og ikke er interessert i å slå seg med nykommerne. Men kraftfôr er kraftfôr, og et godt overtalelsesmiddel. Sjokolade også, som sauer ikke skal ha. Når vi forsøker å gjemme melkesjokoladen i jakkelommen er en fremmelig type lynraskt frempå og trekker glidelåsen ned igjen for å komme til. To ganger. Hvem sa at sauer er dumme?

Lenger øst har Haavik plassert en saltstein i håp om at sauene skal trekke den veien. Han vil helst ikke at de skal gå så nær bysiden av fjellet.

I fjellsiden ved Øvstegjelet, med utsikt ned mot Haukelandsvatnet i Arna, vil Haavik parkere de tretten sauene. Han håper at de slå seg til der en stund, mens vi går videre nordover og leter.

Parkert ved Øvstegjelet

På sekstitallet gikk det et tyvetalls flokker fra gårder som Erdal, Grimen og Sædalen i det samme området. Nå har mange gitt seg, og sauene til Haavik har så god plass at de trekker mye lenger enn før. Han synes det er fint å føre den gamle tradisjonen med sauehold videre. Han er ikke bonde på heltid, men leder Senter for farmasi på Universitetet i Bergen. Om morgenen er det faren hans som vinterfôrer dyrene.

Vi lykkes i å snike oss av gårde nordover uten at de tretten følger etter. Og det er nå, i fjellsidene ned mot Arna, at vi virkelig skal få erfare at sauesanking er en kondisjonskrevende jobb. Vi klatrer og kliver, lytter etter singlende sauebjeller og skremmer opp en hel flokk med ryper. Når vi kommer tilbake til Øvstegjelet med den nye fangsten, er de tretten som vi satte igjen forduftet. Ny leting, men vi henger på over kreklingtuer og myrsøkk. Da ser vi noe hvitt høyt oppe på en topp. Det viser seg å være de forsvunne tretten. Som nå er blitt til ni. Moren med de tre lammene har forlatt flokken.

Det er helt eventyrlig hvor raskt en trillende rund kropp på fire tynne bein kan hoppe ned fjellsidene og sette kursen hjemover. Da de kom til en mørk, tett granskog ville de riktignok snu og dra opp på fjellet igjen. Men snart sluses de gjennom grinden til den gressgrønne, fine bøen på Nedre Brattland.

Det er ikke godt å telle sau som spretter omkring, særlig når de blander seg med femti som er kommet til gårds fra før. Men rundt førti fikk vil med oss. Det blir flere fjellturer på Svein Haavik. Han skal få alle i hus, og om ikke mange dagene kommer slaktebilen.