• Pedofile sexovergripere pakker overgrepene sine inn i søte historier for å ufarliggjøre sine egne handlinger. Når de sier de har et kjærlighetsforhold til et barn, så tror de ofte på det selv.

ROY HILMAR SVENDSEN

Det mener den britiske psykologen David Thornton. Han jobber som behandlingsleder ved Sand Ridge-senteret i Wisconsin, og regnes som en av verdens fremste eksperter på behandling av sex-forbrytere. Ved Sand Ridge er til enhver tid 200 av USAs farligste seksualforbrytere til behandling.

Briten har også vært sentral i oppbyggingen av et behandlingstilbud for sex-forbrytere i England. Nå tar han også et tak for det såkalte «sex-programmet» i Bergen fengsel.

Thornton er opptatt av å øke forståelsen for overgripernes situasjon, spesielt de som forgriper seg på barn.

— Det er særdeles vanskelig for dem å fungere i det daglige med slike forbudte lyster. Likevel frikjenner ikke det dem for skyld. De har selv muligheten til å holde lystene i sjakk og er dermed ansvarlige for alt de gjør, sier Thornton.

Miks av lyst og aggresjon

— Hva er det som gjør at en person blir sexovergriper?

— I det siste har noen forskere antydet at det delvis kan forklares genetisk. Men det klassiske eksempelet er en gutt som blir forsømt hjemme i 5-6-årsalderen. Gutten får gradvis en innstilling til at hvis han vil ha noe, så må han ta det selv. Når puberteten slår inn og gutten ikke får respons på sine seksuelle tilnærmelser overfor det annet kjønn, får han igjen tanker om å ta seg til rette. Mulighetene for overgrep øker hvis denne følelsen blandes med aggresjon.

— Hvorfor vender noen av dem seg mot barn?

— Fordi de er usikre overfor seksualobjekter på sin egen alder. Det virker tryggere å prøve seg på noen som er yngre.

Ser barnet som jevnbyrdig

— Er det kun tanken på sex som driver overgriperen når han velger seg et offer?

— Nei, en rekke sex-overgripere har et stort behov for intimitet, og søker et nært forhold som inkluderer fysisk kontakt. Pedofile som utvikler et slikt forhold til barn og senere forgriper seg på dem, vil kunne hevde at det oppstod et gjensidig kjærlighetsforhold mellom dem, og betrakter gjerne barnet som jevnbyrdig i modenhet og utvikling.

— Tror overgriperne på dette selv?

— Ja, til en viss grad. De vet at det er ulovlig, men de pakker det gjerne inn i slike søte historier for å ufarliggjøre det overfor seg selv. For eksempel er det veldig vanlig for dem å hevde at det er urettferdig at ikke barn får ha sex, eller at barnet selv la opp til seksuell kontakt.

- Halverer risikoen

— Hvordan foregår behandlingen?

— Først tar vi tak i virkelighetsoppfatningen deres gjennom terapi. Behandlingen hjelper dem til å være ærlige om hva de har gjort og innse hvilke lidelser de har påført barnet. Hvis vi først lykkes med det, prøver vi å hjelpe overgriperne til å leve et liv som både er trygt for barn og som er tilfredsstillende for overgriperne selv. En slags sosial trening, kan du si.

— Klarer dere å få dem til å holde lystene sine i sjakk?

— Ingen behandling er helt sikker, men vi mener at terapien vår halverer risikoen. Det er alt annet enn enkelt for pedofile å skulle leve et normalt liv med lystene sine. En del av dem tenner både på barn og voksne. Da hjelper vi dem å orientere sexdriften sin mot voksne. De som utelukkende tenner på barn, får medikamenter som demper sex-lysten.

Tolv behandles i Bergen

To uker i året jobber David Thornton ved Kompetansesenteret for Rettpsykiatri ved Sandviken Sykehus, hvor han blant annet jobber med utveksling av behandlingsresultater med andre institusjoner rundt om i verden. I tillegg hjelper han med kursing av dem som leder «sex-programmet» i Bergen fengsel.

Bergen fengsel er et av svært få fengsel i Norden som har et behandlingsopplegg for sex-forbrytere som likner på Thorntons amerikanske modell. Ifølge fungerende fengselsdirektør Siri Fahlvik Pettersen er det for tiden tolv innsatte i fengselet som tar del i programmet. De siste resultatene viser en reduksjon i nye overgrep på hele 40 prosent hos fangene som deltar.