— Du, bare en ting først: Hva er det det går i dette her? John Olav Nilsen kommer inn på Cafe Opera med det som må være byens tynneste pønkeben og det som ligner byens frekkeste 50-tallssveis.

Ubrukelig i samfunnet

Han glemte den forrige intervjuavtalen, men har nå dukket opp og vil ha en liten forklaring på hva vi skal snakke om.

— Jeg har egentlig ikke lyst til å være en slags fellesrepresentant for sinte menn, men jeg vet ganske mye om det å være frustrert, og kjenner en del sinte, unge menn, sier Nilsen.

Mandag denne uken intervjuet BT forfatteren Arne Klyve som er ute med boken «Sinte, unge menn».

— Jeg føler at jeg er en av dem han skriver om, selv om jeg fant en kanal ut av frustrasjonen gjennom musikken. Det er mange personer jeg kjenner som ikke føler noen annen tilhørighet til samfunnet enn den de har til vennene og livsstilen de har. Følelsen av at samfunnet ikke har bruk for dem, skaper sinne og frustrasjon, sier 26-åringen.

Les BTs leder: Unge frustrerte menn

Obskure jobber

Nilsen vokste opp i Loddefjord, droppet ut av skolen som 16-åring og gikk mange år uten noen spesiell livsoppgave. I årene fra han var 16 til han ble 23, følte han seg ganske overflødig.

— Jeg kunne ha obskure jobber for å få mat på bordet og for å betale leien, men det spilte ingen rolle om det var meg eller andre som gjorde akkurat den jobben jeg gjorde, sier Nilsen.

Før han begynte med musikken som 23-åring, følte han ofte på en slags udefinert frustrasjon. Nilsen kunne godt være blant dem som laget kvalm om han ikke kom inn på et utested.

— Frustrasjonen kunne komme av mange andre ting også, og man kunne søke situasjoner som endte opp med blått øye eller et kutt på hånden. Hver eneste natt til søndag ser man jo at unge menn prøver å få utløp for frustrasjonen sin og da ofte i form av vold, som blir en lettvint måte å få det ut på.

**Les også:

— Tiltak mot frafall må starte i barnehagen**

Har funnet sin plass

Han definerer seg ikke lenger som en sint og frustrert mann, men mer som en privilegert person som for tiden får lov til å holde på med det som er drømmen.

Selv om han fortsatt lever omtrent som før, med liten inntekt og kreativ matlaging grunnet dårlig økonomi, vet han at pengene er på vei inn på konto grunnet massiv radiospilling av låtene hans.

— Akkurat nå føler jeg at jeg har skapt meg en plass i samfunnet. Jeg møter mange, og spesielt menn i alderen 23-35, som sier at tekstene jeg skriver betyr noe for dem. Selv om jeg først og fremst skriver for egen terapi, så blir jeg stolt av slike tilbakemeldinger fra lyttere, sier 26-åringen.

Ta ansvar selv

  • Hvilket råd vil du selv gi til dem som måtte gå rundt og føle sinne og aggresjon?

— Det er ikke slik at man bare skal skylde på samfunnet og si at noen andre skal rydde opp og ta ansvar, sier Nilsen.

Selv om han mener at det samfunnet vi har i dag er lagt opp for streitingene og de som ønsker å leve et A4 liv, med utdanning, karriere, familie og barn, handler det for hver enkelt om å finne sin plass.

— For meg ble musikken en kanal ut av frustrasjonen. For andre kan det være å slå løs på en sekk, skriving eller modellflybygging. Hva som helst. Folk må ta ansvar for å finne ut hva de selv trenger for å bli stimulert, sier Nilsen.

Skulle tatt en utdannelse

Musikeren innrømmer også at han angrer på at han ikke fikk seg en praktisk utdannelse etter grunnskolen.

— Jeg ble så forvirret. Det var fryktelig mange tilbud da jeg var 15, og få som kunne forklare all informasjonen. Skulle jeg valgt på nytt i dag, ville jeg hatt en praktisk utdannelse, sier Nilsen. Han ville da jobbet med mat eller mennesker, eller kanskje begge deler.

Frem til et eventuelt tilbakefall vil han fortsette å skrive. Som dette:

Her finnes menn som ingen trenger og menn som ingen vil ha, bussen går hvert kvarter, men ingen kommer seg herfra.

FRA SANGEN TING EG LÆRTE MENS EG VENTET PÅ BUSSEN