Da vi ringte Bjarne Eskestrand på 75-årsdagen hans 10. juli, fortalte konen at han ikke var hjemme. Han var på Svalbard.

— Hva gjorde du der?

— Jeg skulle se meg omkring. Det var grått, det var snø, det var masse isbreer. Det var en opplevelse, sier han og beroliger med at han hadde fest for familie og venner også.

Vi besøker ham i hans andre hjem, Bergen Aero Klubb, på Flesland. Bergens Tidende skal få bli med opp i et Piper Cherokee øvingsfly. Denne dagen skal instruktøren gjennom førti år for klubben, følge Aleksander Olsen på en navigasjonstur via Eikelandsosen og ned i Sunnhordland til Husnes og Stord, over Bekkjarvik og tilbake til Flesland igjen.

Eskestrand har sendt med oss en bærepose i tilfelle rottefelle. Han har vært med på før at folk har spydd som griser, og er veldig nøye med at vi får den med oss om bord.

Trent som bombeflyger

— Dere må få med vingen, den vi har svettet så mye for, sier Eskestrand til fotografen og stiller seg opp ved Cherokee-en som vi snart skal klatre inn i. I 1954 ble flyinstruktøren tildelt vingen, som han kaller den. Den pryder brystet på flygeruniformen han har på seg og forteller at vi har å gjøre med en utlært jagerflyger fra Luftforsvarets Flygeskole med videreutdanning fra diverse flyskoler i USA.

I Texas ble han til og med trent som bombeflyger på flytypen T-33 og i Arizona på F-84 Thunderjet. Heldigvis ble det aldri bruk for akkurat denne kunnskapen for Eskestrand. Da det var vanskelig å få arbeid som flyger i Norge, begynte han like godt på en ny utdanning og ble tannlege.

Bore i tenner har han gjort i 31 år i tannlegepraksisen sin på Landås som han solgte for noen år siden. Men helt til nå har han jobbet med tenner på deltid.

— Det er en fin kombinasjon å bore i tenner og på fritiden bore hull i luften, smiler han.

De siste 40 årene har han vært instruktør for Bergen Aero Klubb. Og nesten like lenge sjef for skolen. En dag uten klubben er en bortkastet dag, spøker mannen med kapteinsuniformen.

- Altfor få jenter flyr

Det er topp flyvær, klar himmel og lite vind. En av de riktig vakre sommerdagene. Aleksander har flygeplanen for navigasjonstimen klar, og Eskestrand rekker oss flytevester og øreklokker. Vi skal få høre på alt som blir sagt i flyet mens vi er oppe.

Om vi har nerver, så vet vi ikke hva Aleksander har. Han ser konsentrert ut der han sjekker at det er nok drivstoff i tankene på flyvingene. Det er et av de eldre flyene på skolen vi skal opp i, et lite rødt og hvitt fly. Artistbrødrene Ylvis har nettopp drevet og dyttet på det for å plassere flyet de har fløyet, etter en tur med en kamerat. Først ramlet det ut en gitar, og deretter kom guttene.

— Det er en lang sjekkliste, med dobbeltsjekking for sikkerhets skyld, opplyser Eskestrand, når alle fire har stablet seg inn i flyet.

Dette har han gjort utallige ganger, mannen som har ord på seg for å ha landet flest ganger på Flesland. Han vet ikke selv, men en av flygelederne i tårnet påstår det.

Han blir aldri lei, været skifter og han flyr med forskjellige folk. Det er mye ungdom som tar timer, men altfor lite jenter - få med det, det er altfor få jenter som flyr. Og kommer de, så forsvinner de igjen. Men jenter tåler like mye i fly som gutter, det er motbevist at jenter tåler mindre.

Passerer på sekundet

Balkan Holiday stryker forbi ute på rullebanen, og så er det vår tur.

— Bare si vi er klar. Har du skjemaet ditt klart? spør instruktør Eskestrand. Det har Aleksander, som hvis det går som han tenker, en dag blir helikopterflyger. Snart er vi i oppe. Luftig, fritt og fint, med hele Bergen og omegn under oss.

— Fin nese, sier jagerflygeren. Det høres betryggende ut.

  • Ser du det fjellet der borte? Gå høyere, gå opp i 2500, sier han, og vi ser de små øyene utenfor Solstrand hotell på Os ute til høyre. Og Folgefonna i det fjerne, men ikke langt unna der vi befinner oss nå. For dette går fort. Vi ser Rosendal og nærmer oss Husnes. Aleksander har regnet ut av vi skal være der klokken 19.57. Det er et halvt minutt igjen, og vi passerer helt på sekundet. Leirvik går også bra. Fotografen henger i og tar bilder. Det går flott dette her, det er nesten så jeg kunne tenke meg å prøve selv, tenker jeg.

Thunderjet ble seilfly

Men plutselig blir instruktøren jagerflyger.

— Slipp stikka, sier han til Aleksander og så drar han til med en sugende sving som han kaller en G, og følger opp med en negativ G.

Magen synker ned mot knærne og fotografen har problemer med å holde apparatet oppe. Det blir så tungt. Nå liker han seg der fremme, Eskestrand.

Og etterpå skal Aleksander lande på Sørstokken. Det krever en godt planlagt sving for så å slå av motoren og lande som et seilfly på rullebanen. Det går flott, og etter Bekkjarvik er vi stødig og sikkert på vei til Flesland igjen.

— Akkurat en time i luften, sier Eskestrand tilfreds når vi hopper ut.

Aleksander er også fornøyd med læreren sin.

  • Han er jo den mest erfarne vi har her, sier han.

— Kunne du tenke deg å fly jagerfly igjen, spør vi.

Det kan Eskestrand godt tenke seg. Systematikeren har ikke vært borti mange ulykker heller i flykarrieren sin. En gang på Ørlandet mistet han bremsene og landet i et nett. Og en annen hendelse var da Thunderjeten han skulle teste motoren på, plutselig mistet motorkraften og ble seilfly. Under den seilasen gikk unge Eskestrand over sjekklisten en gang til og fikk startet flyet før katastrofen var et faktum. Det vil helst gå bra.

Alt dette visste ikke sogndalsgutten da han i sin barndom fikk øye på en Spitfire eller en Moskito på himmelen over Sognefjorden. Høyt over foreldrenes fruktgård, og ble smittet av flybasillen.

Og ennå er han bare 75.

EN STAYER: I 40 år har 75-årige Bjarne Eskestrand vært entusiastisk instruktør og nesten like lenge skolesjef på Bergen Aero Klubb. Bergensklubben er landets nest største flyklubb med om lag 300 medlemmer. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN
Amundsen, Paul S.
SLIPP STIKKA! Jagerpiloten Eskestrand (t.h.) drar til med sugende G-sving. FOTO; PAUL SIGVE AMUNDSEN
Amundsen, Paul S.
FLYKART: Kartet er viktig når en skal legge opp en navigasjonstur med fly. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN
Amundsen, Paul S.