I 2004 forsvant Trine Frantzen på Os. I 2011 døde Monika Sviglinskaja på Sotra. I etterkant av begge sakene ble det satt ned granskingsutvalg som gjennomgikk politiets etterforskning.

Flere likheter

Rapportene, fra 2008 og 2015, har flere likhetstrekk:

  • I begge sakene var det uklart hvem som ledet politiets arbeid.
  • Det var store mangler i etterforskningen, blant annet når det gjaldt vitneavhør og oppfølging av elektroniske spor.
  • Begge lensmannskontorene manglet erfaring med drapssaker.
  • I Frantzen-saken ba ikke lensmannskontoret om bistand. I Monika-saken regnet Kripos med å få en bistandsanmodning som aldri kom.
  • Det var Frantzens pårørende som førte til at forsvinningen ble etterforsket som et drap. I Monika-saken var det varslerens fortjeneste at saken ble gjenopptatt. Les rapportene her (PDF-filer):

|

Pensjonert politioverbetjent Kjell Mo satt i granskingsgruppen i Frantzen-saken. Han sier det som først og fremst slår ham, er at de pårørende ikke ble tatt på alvor i de to sakene.

— I Frantzen-saken var det kraftig press fra de pårørende som gjorde at den ble tatt på alvor. Håndteringen av de pårørende går igjen i de to sakene, sier Mo.

Han har tidligere kalt håndteringen av Monika-saken «skammelig og flau».

— Trist

Privatetterforsker Ola Thune er en av dem som kjenner Frantzen-saken best. For åtte år siden gransket han forsvinningen i TVNorge-programmet «Savnet», noe som bidro til at en person ble siktet for drap.

Saken ble imidlertid henlagt grunnet bevisets stilling i 2008. Samme år kom den sterkt kritiske evalueringen av etterforskningen. Nå har Thune også lest den ferske rapporten om Monika-saken.

— Det er litt trist, egentlig. Det har tilsynelatende ikke skjedd så mange endringer. Jeg kjenner igjen mye av det samme i begge rapportene. I sine kritiske konklusjoner fremstår de som blåkopier av hverandre, sier Thune.

Han mener evalueringsrapporter fort havner i skuffer og ikke bidrar til læringen slik de burde.

— Politiet har tilsynelatende ikke lært mye av det de skulle lære av gjennom Frantzen-saken. Hvis de fortsatt gjentar samme feil, er det selvfølgelig veldig, veldig alvorlig og noe det må gjøres noe med. Også i Frantzen-saken så vi mye av dette tunnelsynet, sier Thune.

Kritisk til granskingen

Han er likevel skeptisk til at alle nå skal «legge seg flate» for kritikken i Monika-utvalgets rapport.

— Det er lett å slutte seg til hylekoret av kritikere. Også rapporten har svakheter. Utvalget klarer ikke å gi et godt svar på hvorfor tunnelsynet oppsto, heller ikke hvorfor selvdrap nødvendigvis var en feil hypotese. Jeg håper utvalget sitter med bakgrunnsinformasjon som gjør dem sikre på at dette er en drapssak. Men det lar seg ikke lese ut av rapporten, sier Thune.

Han påpeker at ingen etterforskning er perfekt.

— Ideelt sett kan man sette i gang mange undersøkelser for å belyse alle sider, men enhver etterforskning styres ut fra de hypoteser og den informasjonen man har. Det har åpenbart ledelsen gjort i Monika-saken, og innrettet etterforskningen deretter. Det blir først kritikkverdig hvis hypotesen ikke lar seg bekrefte. Den delen av jobben er nok ikke gjort godt nok i Monika-saken, men det betyr ikke nødvendigvis at hypotesen er feil.

- Flere tiltak

Tidligere politimester Ragnar Auglend sier det ble satt i verk flere tiltak etter kritikken i Frantzen-saken.

Auglend var politimester i Hordaland fra 2005 til 2010. Frantzen-saken satte dype spor i politidistriktet, og Auglend beklaget i 2008 hvordan politiet hadde håndtert saken.

— Det jeg startet med da jeg tiltrådte var å gå gjennom instruksene våre, sier han.

Blant disse var hvordan politistasjonen i Bergen sentrum skulle bli involvert i alvorlige saker. Instruksen for drap med ukjent gjerningsmann gjelder fremdeles: Taktisk etterforskningsleder skal alltid være fra Bergen sentrum, uavhengig av hvor drapet skjer i distriktet.

Sendt på kurs

I tillegg ble en rekke politifolk sendt på kurs i etterforskningsledelse.

Auglend ønsker ikke å si noe om Monika-etterforskningen, men påpeker at det finnes forskjeller mellom sakene.

— Det er selvsagt lite heldig at slike situasjoner oppstår. I Frantzen-saken beklaget jeg at vi gjorde feilgrep innledningsvis. Vi tok lærdom av saken. Når personer forsvinner skal det snarest bli undersøkt om det kan knyttes noe straffbart til forsvinningen, sier Auglend.

Saken ble heller ikke henlagt. I stedet ble den holdt åpen i årevis.

— Det er ikke vanlig å gjøre i politiet, men her var det nødvendig. Her startet vi hele prosessen på nytt, sier den tidligere politimesteren. Han er i dag forsker ved Juridisk fakultet på Universitetet i Bergen og var medlem i 22. juli-kommisjonen.

Kaare Songstad ledet granskingsgruppen i Frantzen-saken, og er i dag beredskapsdirektør i Politidirektoratet. Han ønsker ikke å kommentere saken.