Det første han sier da bt.no treffer ham fredag formiddag er dette:

— Jeg skulle ikke vært i live i dag.

Thorstein Johansen (48) dro ut fra Bleikaneset i Fjell kommune for å se etter krabbeteinene sine i går ettermiddag.

— En vegg av vann

Han var akkurat ferdig, hadde snudd båten og var på vei hjem igjen da bølgene hadde begynt å vokse seg rundt tre meter høye.

— Plutselig kom det en vegg av vann som kastet meg ut av båten. Båten holdt på å tippe rundt, men ble slått tilbake igjen, forteller Johansen.

Da tenkte jeg at jeg i hvert fall aldri ville bli funnet Thorstein Johansen om da han gikk rundt i mørket

Da han landet i det kalde vannet, tenkte han «nå dør jeg».

— Det er helt øde der ute.

Påhengsmotoren på den 14 fots åpne båten var fortsatt i gang, og båten begynte å kjøre i ring.

— Jeg kunne kommet meg bort til båten, men jeg var redd jeg skulle få beina i propellen.

Hadde redningsvest

Thorstein Johansen hadde på seg oljehyre og støvler. Han anslår at han var 50-100 meter fra land da han ble kastet i sjøen.

De tunge støvlene ble fylt med vann, og han klarte ikke å sparke dem av seg.

48-åringen hadde på seg en redningsvest som holdt ham flytende. Han svømte inn mot land og klarte å karre seg opp på svaberget.

Men så kom en ny bølge, slo over ham og trakk ham ut i sjøen igjen.

— Et menneske kan ikke tåle å liggende i slike brenninger. Det er en enorm kraft, sier Johansen.

Han var sikker på at han ville bli knust mot land om han ble tatt av nye bølger.

Han bestemte seg derfor for å svømme utover igjen mot bølgene.

En time i sjøen

Johansen anslår at han kan ha svømt en kilometer i de høye bølgene for å komme seg mer innaskjærs hvor sjøen var roligere.

— Jeg regner med at jeg har vært en time i vannet.

Til slutt kom han seg til land. Det første han tenkte, var «nå er jeg reddet».

— Men så begynte det andre marerittet, og jeg skjønte at det ikke var sikkert at jeg kom til å overleve, forteller Johansen.

Da kjente han hvor kald og nedkjølt han var. Han tok av seg alle klærne, vridde dem opp og tok dem på seg igjen.

Nå var han glad for at han ikke hadde klart å sparke av seg støvlene.

— Der jeg gikk i land, er kanskje det mest øde stedet på Sotra.

Det var fremdeles lyst ute

— Jeg er egentlig ganske kjent på stedet, men det er et terreng der som det nesten er umulig å ta seg frem i. Det er store furer i berget som går på tvers, og jeg måtte gå mye opp og ned for å ta meg frem.

Han gikk mot et punkt der han visste det var en merket sti videre. Hele tiden så han lys i vinduer inne på Møvik. I luftlinje er avstanden liten, men det hjalp ikke ham sent i går kveld.

La seg ned

Han regner med at han har gått rundt på øyen i ni timer.

— Jeg vurderte om jeg skulle overnatte. Det er vanskelig nok å ta seg frem i dagslys, og i mørket er det umulig.

Han la seg ned en halvtime.

Men da ble han så kald at han skjønte han kom til å fryse ihjel om han ikke fortsatte å gå.

- Autopilot

Til slutt kom han til den oppmerkete stien. Den startet i en steinur, og han klarte ikke ta seg videre i bekmørket.

— Jeg bestemte meg for å gå på autopilot, bare ta små steg og konsentrere meg om å sette en fot foran den andre på stødig grunn.

Det eneste han hadde med seg utenom det han sto og gikk i, var en våt mobiltelefon som ikke virket lenger.

Mens han gikk rundt i mørket, var han livredd for å brekke en fot.

— Da tenkte jeg at jeg i hvert fall aldri ville bli funnet.

Han tenkte på hvem som visste hvor han hadde krabbeteinene. Muligens visste konen det, men det var ikke sikkert. Men naboen visste hvor han satt teinene. Han kunne sikkert varsle om hvor de kunne begynne å lete.

Og det var nettopp det som skjedde. Konen ringte naboen. Han dro ut til stedet og fant båten tom. Han ringte straks til konen og ba henne varsle politiet, og leteaksjonen ble satt i gang.

Ropte så høyt han kunne

Thorstein Johansen sto forfrossen oppe på et berg på øyen da han oppdaget lyskastere som søkte i vannet.

Han begynte å rope og veive med armene, og forsøkte å komme seg ned igjen mot sjøen.

Omsider var det en som sto på dekk på marinefartøyet som hørte en lyd som gjentok seg. Han ba mannskapet skru av motoren.

De lyste fortsatt i vannet. 48-åringen ropte «opp, opp» så høyt han kunne.

Omsider traff lyskasterne på Thorstein Johansen.

— Da var det bare halleluja, det var som å vinne i lotto, sier han.

- Ikke min tur

Redningsmannskapene gikk i land, og han gikk mot dem.

Han fikk låne en telefon og ringte familien for å fortelle at han var i live. En lege undersøkte ham.

Til legens store overraskelse, hadde Thorstein normal kroppstemperatur.

Han følte seg mørbanket, men i god form. Og reiste rett hjem til kone og to voksne barn.

— Jeg vet jeg har vært veldig heldig, det var bare ikke min tur.

Han vil takke redningsmannskapene og naboene for at han ble reddet.

— Det som holdt meg i live var redningsvest og gode klær.

I tillegg har han vært aktiv svømmer og er generelt sett i god fysisk form.

Da han skulle dra ut i går ettermiddag, oppdaget han først at han hadde glemt redningsvesten. Han gikk opp igjen og hentet den. Det er han glad for i dag.