— Min erfaring etter å ha arbeidet i snart 30 år med dette temaet er at de fleste som begår seksuelle handlinger med barn aldri blir tatt, sier Nordhaug.

Han er ekspert på vold og seksuelle overgrep i RVTS (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) i Helse Vest. Nordhaug mener at Justissektoren fungerer slik at overgripere får stort spillerom.

— Når handlingen har foregått i det lukkede rom, kommer barnet ut med én historie og den voksne med en helt annen. Når et barn beskylder voksne, kan kjøttvekten fort bli avgjørende, sier han.

- Føler seg medansvarlig

Ifølge Nordhaug mangler dessuten barn flest et språk som kan beskrive for politi og dommere det de har vært igjennom. I tillegg kan de blande inn fantasier i de faktiske beskrivelsene av hva de har vært utsatt for. For barna kan disse fantasiene være overlevelsesstrategier.

— Hvis et barn er blitt voldtatt analt, vil det kunne fortelle at de ble kuttet i med kniv for å beskrive smerten, sier han.

Men i rettsvesenets øyner kan dette svekke troverdigheten. Derfor må justissektoren skaffe seg mer kunnskap om barns måte å fortelle på, mener han.

Dessuten vil svært mange barn ikke fortelle om overgrepene i det hele tatt. De synes det er flaut, de er sjenert og føler at det ikke er akseptert av voksne å snakke om slikt. De kan også ha en følelse av at de har et medansvar.

— For eksempel ved at de tok imot penger, sier Nordhaug.

«En slik hyggelig mann!?»

Nordhaug har også inntrykk av at fellende dom i tingretten rett som det er ender i frifinnelse foran en jury av legdommere i lagmannsretten.

— Juryen liker ikke å dømme noen for slikt griseri, sier han.

Nordhaug tror dette har sammenheng med et ønske om at det grusomme ikke eksisterer og såkalt benekting: «Dette kan ikke være sant. En slik hyggelig mann eller kjekk kvinne? De kan ikke har gjort noe slikt. De er jo pene i tøyet, har fast inntekt, sitter i skolestyret eller driver millionbutikk.»

Når slike saker ender i frifinning, tror Nordhaug at politiet gradvis kan bli mer restriktive med å ta ut tiltale mot mistenkte.

Nordhaug påpeker også at Bjugn-saken har hatt sin virkning. Mens Justisdepartementet ønsket at politiet deltok i tverretatlig samarbeid med blant annet hjelpeapparatet, mente Riksadvokaten at de skulle trekke seg ut.

— Etter Bjugn-saken «vant» Riksadvokaten frem og politiet tok en mer restriktiv holdning til samarbeid for å kunne være uhildet hvis det kommer en anmeldelse, sier han.

«Det var bare litt fikling»

Konsekvensen, ifølge Nordhaug, er at politiet ofte kommer sent i gang med etterforskning av slike saker.

— Politiet burde etterforske overgrep slik de etterforsker narkotikaforbrytelser. Istedenfor å sitte og vente på meldinger om overgrep, må politiet heller samarbeide tett med etater som arbeider med barn. Skikkelig etterforskning er viktig både for offer og mistenkte, sier han.

Men Nordhaug mener også at vi alle er medskyldige til en viss grad. Han peker på tendensen til å bagatellisere det ubehagelige.

— Folk sier ting som at «det er ikke så farlig» eller «bare litt fikling kan ikke være så farlig». Eller at det er må være en misforståelse, kom bare borti. Bagatellisering av ubehagelige ting begås av alle og er kulturelt akseptert - helt til advokat Staff sier det samme høyt og vulgært.

I RETTEN: Politiet tror at Lommemannen kan ha begått overgrep siden 1976. I går møtte bergenseren politiet tror er Lommemannne i retten. Til venstre forsvarer Tor Erling Staff, som har gått langt i å bagatellisere overgrepene han er siktet for.TEGNING: ESTHER MARIA BJØRNEBOE, AFTENPOSTEN