— Jeg går gjennom tiden som var i fjor dag for dag. Jeg orker ikke kjøpe julepresanger, orker ikke å tenke på julen, sier Tove Rist.

For henne er hele adventstiden full av fæle datoer. 3. desember forsvant datteren Rebecca Rist. 21. desember ble hun funnet avkledd bak en trafokiosk på Breistein.

Ingen julegaver

Tove Rist har alltid pyntet mye til jul. Huset pleier å være gjennomstenket av nisser, engler, rødt, grønt og gull. Men ikke i år.

En enslig julestjerne henger i vinduet, supplert av noen sporadiske nisser og en juleløper. På veggene henger malerier datteren har malt. På bokhyllen står et bilde av henne med en bedrøvet gullengel på hver side.

Et år er gått siden Rebecca Rist forsvant. Tove Rist var midt i juleforberedelsene. Så stoppet alt opp.

— Overalt hvor jeg gikk, ble jeg minnet om at Rebecca var borte. Avisforsider i butikker og kiosker. Julesanger, julegaver, sier hun.

Rebecca Rist var et julemenneske. Hun kom alltid hjem til jul. Hvert år måtte hun se «Tre nøtter til Askepott». Da hun forsvant sluttet Tove Rist å handle julegaver og orket ikke å gå i butikker.

— Hvert år når det går mot jul pleide vi å ringes ofte og planla å handle gaver sammen. I fjor hørte jeg ingenting. Da skjønte jeg at noe måtte være galt, sier hun.

5. desember i fjor fikk Tove Rist en telefon fra en venn av datteren. Jeg tror du må melde datteren din savnet, for vi har ikke sett henne på lenge og er veldig urolige, sa han.

— Jeg visste at det var noe galt med en gang hun forsvant. Jeg hadde en følelse av at hun var drept, sier moren.

Siste gangen Tove Rist traff datteren var ni dager før hun forsvant.

— Vent litt, mamma, sa hun.

Rebecca løp inn på Platekompaniet og kom ut igjen med en cd: « Jag trivs bäst i oppna landskap».

— Jeg har alltid ønsket meg den cd-en, men har bare aldri fått kjøpt den. Hun hadde nesten ingen penger, men hun kjøpte den til meg likevel, sier moren.

Da Tove Rist dro hjemover skiltes de to i byen.

— Vi sa at vi var glad i hverandre da vi gikk fra hverandre. Hun sto og vinket til meg da jeg tok bussen, forteller hun.

- Ikke lat som ingenting

Det var siste gang Tove Rist så datteren. Det siste hun hørte fra henne var en tekstmelding noen dager senere.

«Jeg tar kontakt senere, er på «jobb», sto det. To dager senerere forsvant hun.

For moren var det vondt å se Rebecca fremstilt som prostituert og narkoman i avisene. For henne ble det viktig å fortelle hvem hun virkelig var.

— Hun visste at jeg visste hvilket liv hun levde og at jeg var like glad i henne uansett. Hun kom til meg med ting hun opplevde når hun ikke klarte å bære det selv. Det var helt grusomt å høre på. Likevel er jeg glad for at hun åpnet seg, sier hun.

Helt siden datteren forsvant har Tove Rist vært i full jobb.

— For meg var det best å jobbe. Da slipper man å gå hjemme og tenke hele tiden, sier hun.

Hun mener det er vanskeligst å forholde seg til andre mennesker når de later som om ingenting har skjedd.

— Jeg er jo ikke den samme, så det går ikke. Det er veldig godt når noen spør hvordan man har det. Men da må man også være forberedt på at det ikke går så bra, sier hun.

Grusomt å ikke vite

For Tove Rist var det viktig at saken ble tatt alvorlig med én gang av politiet da hun meldte datteren savnet.

Hun roser etterforskerne for den jobben de har gjort.

— De to som kom og fortalte at hun var funnet død var enestående. De satt her lenge, og det var veldig godt å prate med dem, sier hun.

Mens ingen visste hvor Rebecca var blitt av, var moren hele tiden redd for at politiet skulle avslutte letingen.

— Det viktigste var å få vite hva som hadde skjedd med henne. Jeg levde nesten tre uker i uvisshet. Det var helt grusomt å ikke vite, sier moren.

Det verste for moren var likevel hva som hadde skjedd med datteren.

— Hun ble bare slengt bak en trafokiosk. Det er uverdig, sier hun

3. juledag i fjor fikk Tove Rist se sin datter på Gades Institutt.

— Det gjorde godt å se henne. Jeg måtte bare. Nå må du sove godt, sa jeg til henne.

Tove Rist tror det vil være lettere å komme videre nå som rettssaken er overstått. Mannen som sto tiltalt for drapet fikk 12 års fengsel.

— Neste år vil jeg kanskje fungere og bli et julemenneske igjen, sier hun.

Høvik, Tor