— Kvinner kan nok oppleve det mer belastende å møte borgerne etter at de har fattet noen upopulære vedtak. Jeg har hørt slikt fra enkelte kvinner som har vært ordførere, sier Ingrid Guldvik, førsteamanuensis ved Høyskolen i Lillehammer.

— For eksempel hvis en grendaskole legges ned og så møter en foreldrene på butikken. Det kan være at kvinner opplever det som tøffere enn menn.

— Er det kultur eller biologi?

— Det kan være kultur. Jeg tviler på biologi. Det blir litt voldsomt å si at det ligger i genene, sier Guldvik, som har langt mer tro på strukturelle forklaringer.

For to år siden ga hun og Janneke van der Ros ut rapporten "Selvsagt – Kvinner i politiske maktposisjoner" som så på nettopp kvinnelig representasjon i politikken.

Der plasseres mye av ansvaret for skjev kjønnsfordeling på partienes nominasjonsprosesser. Gjennomgående er det slik at menn foreslår menn, men også kvinner foreslår menn, heter det i rapporten.

— Vi så at det er veldig vanskelig for kvinner å nå opp. Det er ofte menn som er partiledere eller ledere for nominasjonskomiteene. De velger det som er trygt og kjent, det er gjerne andre menn, sier Guldvik.

— Vi har forskning fra Norge som viser at kvinner er mer opptatt av lokalsamfunnet enn menn. De tar ansvar når de blir spurt. Utfordringen er å få kvinner på topp.

Den utfordringen er større i mindre kommuner og i kommuner som ikke ligger så sentralt, forteller Guldvik.

— Det kan skyldes tradisjonelle holdninger. Det er ofte få synlige kvinner i lederposisjoner og isamfunnslivet generelt. Leser man for eksempel lokalaviser er det oftest menn som er fremhevet, sier hun.