— Du kan kalle det en slags våken koma. Vi håper selvfølgelig at han én dag skal våkne...

I en kraftig rullestol sitter en slank 27-åring. Kroppen er slapp, hendene ligger i kors. Han har kloret seg litt i ansiktet. Ingen vet hvorfor. I en sofa sitter Wenche (51) og Alf Årsheim (53). Under intervjuet kan de plutselig stanse opp. Legge hodet på skakke. Studere sin kjære sønn med tjuesekunders-blikk. Slik de har gjort det i snart seks år. Uten å få et smil tilbake.

-...i alle fall er håpet at han én gang vil gi et uttrykk, sier Alf.

— At han på en eller annen måte gir uttrykk for hva han vil. Eller ikke vil.

Med en liten porsjon motvilje snakker de om Drømmen. Drivkraften. At Stig Ove til slutt skal vinne kampen mot de 20 minuttene uten luft en gang for seks år siden.

SYVENDE AUGUST 1997 ER deilig og varm. Fiskebåten der Stig Ove Årsheim jobber er på verksted. Mor er på jobb. Far sitter på verandaen og hører at sønnen tar bilen. Stig Ove kjører mot idylliske Hoddevik. Han er ingen badeløve, men solen er varm. En stund senere blir Alf vitne til at den første ambulansen raser forbi.

— Jeg hørte helikopter, jeg så ambulanser. Jeg satte meg i bilen og kjørte ut.

Noe i ham knyter seg. En kald klo i magen.

— Jeg møtte flere på veien utover. Jeg skjønte at de visste noe, sier Årsheim.

En dame langs veien ser på ham og sier «er det du som kommer?». Han spør hva som har skjedd. Hun svarer bare «nei, du får kjøre ut og se». Det gjør han, og får vite at Stig Ove er fraktet til Førde.

— Men det var jo ett lyspunkt der og da. Stig Ove var i live. Han var i de beste hender. Jeg forsto ikke helt...

Alf Årsheim tar en pause. Han trekker pusten. Lar blikket hvile på sønnen som sitter like ved, og som likevel er utenfor rekkevidde.

— Jeg forsto ikke helt de mer langsiktige konsekvensene.

DET BLE RASKT KLART at de fire kameratene Stig Ove, Irgen, Lars-Petter og Mads ble utsatt for blinde naturkrefter. De skulle ta seg en dukkert på den sørlige enden av Hoddevik-stranden. De hadde ikke lagt på svøm, men sto et stykke ute på sandbunnen, da en kjempedønning rullet over dem. De mistet kontakten og ble sugd og trukket utover. Selv om 200-300 personer var på stranden, hørte ingen rop om hjelp i bølgebruset.

— Mads, som døde, var en dyktig svømmer. Jeg tror Stig Ove fikk panikk, sier pappa Alf.

Den omkomne ble først funnet etter en time. Lokale kjentmenn kunne i dagene etter ulykken fortelle Bergens Tidende at sterke understrømmer kan oppstå ved stranden, som vender seg rett mot havet i vest.

— Dagen etter ulykken slo det om til gråvær. 7. august var den siste dagen med fint vær. Kanskje derfor var strømforholdene spesielle? sier Wenche Årsheim.

UTENFOR HUSET LIKE VED Leikanger står en nesten ferdigbygget 25 fots lystbåt. Uten motor. - Jeg mistet visst gnisten, hehe, sier Alf, som jobber hos båtprodusenten Saga i Selje.

Siden august 1997 har Stig Oves helse krevd all oppmerksomhet. Han lå i respirator i ti døgn og på sykehuset i Førde i et halvt år. Neste stopp var Sunnaas Sykehus og en tysk ekspertklinikk på drukningsskader. Det siste kom i stand etter at den lokale ildsjelen Margit Fløde dro i gang en aksjon som samlet 300.000 kroner.

— Det ga oss en glød til å stå på videre, sier ekteparet Årsheim.

I Tyskland gikk Stig Ove gjennom tester. Resultatet var ikke oppløftende. De fikk kort fortalt beskjed om å reise hjem og gjøre det beste ut av det. Der og da ble forventningene justert ned ti hakk. Det var uomtvistelig at hjerneaktiviteten var nedsatt. Men hvor mye? Og kan den en gang så sprelske gutten, som spilte revy og Mr. Bean på samfunnshuset, få sine evner tilbake? Før glødet telefonene når noen hadde lest avisartikler om mennesker som våknet fra koma.

— Nå er vi mer realistiske. Men vi tror han forstår mye. Og vi prøver å snakke til ham deretter, sier foreldrene.

MED PRIVATE PENGER OG VENNEHJELP har familien bygget eget hus til Stig Ove, vegg i vegg med foreldrene. Der får han nå 24 timers tilsyn. Ni ansatte veksler på å være i huset, blant dem er både mamma og søsken.

— Det er en hel liten bedrift. En familiebedrift, sier Wenche.

Foreldrenes største frykt er at kommunen strammer inn tilbudet en dag de selv ikke kan slå alarm. For tre år siden var Selje kommunes tilbud sykehjem. Eller ingenting.

— Han lå hjemme i tre år. Jeg følte vi bodde i et fengsel. Jeg synes vi ble motarbeidet av kommunen da vi bestemte oss for å bygge hus, sier Wenche.

De fikk høre at «de ikke kunne regne med å få tilsynshjelp». Det var dumdristig. Alf er mer diplomatisk og mener «det ikke var vond vilje». I dag får Stig Ove ukentlig fysioterapi. Logoped-tjenesten er kuttet. Å bli pleietrengende i en liten kommune har sine sider.

— En liten kommune kan mangle ekspertise og har ikke utbygd omsorgsboliger. På den annen side kjenner alle hverandre. Ingen kan skjule seg bak et byråkrati, sier Alf.

Han føler de ikke har noen garantier. Stig Oves livskvalitet er fortsatt avhengig av deres årvåkne blikk. På seks år har de hatt én uke ferie sammen. Men de synes ikke tilværelsen i de to nabohusene ved riksvei 620 ved Leikanger, Stadlandet, er håpløs.

— Det høres kanskje litt dumt ut, sier Alf.

— Men Stig Ove er på mange måter et større midtpunkt nå enn før. Mange har stilt opp for oss. Det gir oss styrke.