• Eit grynt te' so smell da. Grisen i Ænes Laksepark har rømt og som straff må han under sterk sjikane bære kaninen på ryggen tilbake til grisebingen.

Det er en litt pussig rodeo vi blir vitne til i Ænes Laksepark ved inngangen til Maurangerfjorden i Kvinnherad. Eieren av parken, Leif Sverre Enes, har nok en gang jaget inn den svære minigrisen som har vært på rømmen. Når Enes setter en kanin på svineryggen, faller det nokså naturlig for tre enkle, pengeløse karer å tenke seg hva kaninen gjerne skulle ha sagt i en slik situasjon.

Besøket i lakseparken startet med at Øivind begynte å mase om struma. Riktignok er Øivind så omsorgsfull at han som bobilsjåfør kjører til side for å slippe forbi syklister. Men å insistere på fiskemåltid etter bare en uke på tur, virker likevel noe overilt.

Det pussige er at Øivind som særdeles påholden kasserer, absolutt vil ha oss inn i Ænes Laksepark for å fiske.

— Det koster 35 kroner hver for å komme inn, og vi må betale for laksen vi klarer å hale i land. Vi skulle jo tjene penger på fisking, prøver jeg.

Har bare tørrtrent

Øivind er komplett utilnærmelig og går som i en transe. Hva vi ikke vet da, er at gubben er fullstendig hektet på fluefiske. Så langt har han imidlertid bare tørrtrent, og lagt igjen et tett spindelvev av fiskesnøre mellom trærene i hagen. Det er noe med middelaldrende menn som tenner på en fluestang. De kommer på en måte ut av skapet, de også. Et fiskeskap riktignok, stappet med fluer og ustyr for millioner. Men når de først får svingt stangen og får draget på de rytmiske bevegelsene, er det som de har fått igjen både ungdommen og hele meningen med livet.

På femte kastet ut i den store fiskedammen hugger laksen til. Ingen vil fornærme Øivind med å antyde at dette er oppdrettslaks som bare venter på en turist.

«Eg gjer meg»

Han går umiddelbart inn i rollen som helten. Med runde solbriller, tørkle rundt hodet og sandaler, kjemper han som en aggressiv fredsdemonstrant mot all urett som måtte finnes der ute i dammen. Etter fem minutter roer oppdrettslaksen seg, flyter over på rygg og nærmest signaliserer; «Eg gjer meg».

Bjørn tør da å plukke frem hoven og får på et forunderlig vis bakset storruggen på land. Øivind har beseiret en tam laks på rundt tre kilo. Et rørende øyeblikk for en fluefisker som før bare har tørrtrent.

Bjørn lar seg lett rive med. Han står bare og tripper for å få overta stangen. Men endelig våkner Øivind av transen og den økonomiske tåken han har gått seg bort i.

Uten skikkelig redskap

— Vi har ikke råd til å ta opp mer fisk Bjørn, sier han bestemt.

Sur og innesluttet blir Bjørn stående og kaste med en stang uten flue.

Leif Sverre Enes synes synd på gubben som bare står der og svinger uten skikkelig redskap.

Enes fileterer laksen, fyrer opp grillen og pakker den inn i aluminiumsfolie. Kona Anne Beth lager en fantastisk potetsalat og Bjørn har glemt hele redskapen. Ting går fort over når hukommelsen er dårlig.

Måltidet er minst like godt som kveldsmaten i Skånevik for to dager siden, mener han. Da fikk vi servert lapskaus med konjakk fra hermetikkbokser. Med så uforutsigbare varer på boks er det ikke rart at sardinfabrikken der inne måtte legges ned.

Noe spillejobb på Skånevik Fjordhotell ble det imidlertid ikke. Damen i resepsjonen bad pent om å få slippe et slikt tilbud. De hadde bare en gjest den kvelden. Det kunne bli noe påtrengende med tre elleville karer som omringet bordet og grylte i ørene på han.

I stede fikk vi synge for dugnadsgjengen som gjorde klar den store bluesfestivalen. I dette rallarmiljøet var selvsagt lapskaus og konjakk den helt naturlige menyen.

Først kvelden etter fikk vi spille oss til en overnatting med frokost på Rosendal Fjordhotell. Siden det tar seg dårlig ut å anmelde vår egen konsert, får vi nøye oss med å si at den i hvertfall holdt til en sekser på terningen.