— Jeg er glad for at kommunen tapte, men har bestemt meg for ikke å tenke så mye på alle pengene. Nå fokuserer jeg bare på én eneste ting: Trening.

Bergens Tidende treffer 22-åringen i en knøttliten hytte ved bredden av Hindenesfjorden i Lindås. Vi har kjørt flere mil i stummende mørke, vasset over en snødekt myr og kravlet gjennom en liten skog for å treffe mannen som legene for få år siden fryktet aldri ville kunne reise seg fra rullestolen.

— Ja, det jeg holder på med er litt ekstremt. Jeg innser det, sier Jarand Tryti Helland.

Vi skal komme tilbake til det ekstreme. Først et lite tilbakeblikk til en varm septemberdag i 2000.

Lam fra nakken

Skoleklassen ved Tanks videregående skole har kroppsøving på Skansemyren. Midt i gymtimen bestemmer Jarand seg for å teste slengdissen kommunen har hengt opp ved idrettsbanen.

— Dette går aldri bra, tenker bussjåføren som ser 17-åringen fly stadig fortere og høyere opp i luften.

I neste øyeblikk kjenner Jarand rykk i tauet. Han mister taket og slenges ut i løse luften, bort fra sanden som skal dempe fallet, rett mot en steinet grusskråning.

— Jeg husker jeg tenkte: Nå lander jeg snart. Så smalt det. Det var som å lande i en hoppbakke uten snø.

Jarand treffer bakken med hodet først. Konsekvensen blir brudd i fjerde og femte nakkevirvel. Leddbåndene ryker slik at virvlene forskyver seg og trykker på ryggmargskanalen.

— Jeg kjente ingen smerte. Jeg kjente faktisk ingenting. Jeg bare lå der.

Jarand var lam fra nakken og ned.

Kommunen tapte

Den 17 år gamle gutten lå på sykehuset i fire måneder. Etter hvert slapp hevelsen i nakken, og deler av førligheten kom tilbake. Jarand reiste seg fra sengen, men røntgenbildene viste at han hadde permanente skader på nervesystemet.

— I begynnelsen klarte jeg nesten ingenting. Jeg kunne knapt gå.

Før ulykken hadde han spilt fotball, håndball og basket i Ulriken. Nå klarte han ikke lenger å skrive navnet sitt med høyrehånden. Legene mente at 17-åringen aldri ville bli helt som før. Spørsmålet var hvem som hadde ansvaret for ulykken. Hadde Jarand krav på erstatning?

— Nei, mente Bergen kommune.

Da saken i vår ble behandlet i retten, hevdet kommunens advokat at Jarand selv var ansvarlig for ulykken. Han burde forstått at det var farlig å slenge seg så langt og høyt. Kommunen kunne ikke lastes for at han hadde landet utenfor sikkerhetsområdet.

Bergen tingrett delte ikke oppfatningen. Dommeren syntes ikke underlaget ved slengdissen var tilfredsstillende, og konkluderte med at kommunen har to tredjedeler av ansvaret for ulykken.

I går ble Jarand tilkjent nær 2,6 millioner kroner i erstatning og kompensasjon for fremtidig inntektstap. I tillegg må kommunen dekke saksomkostningen hans på 124.000 kroner.

Alene med viljestyrken

— 86 prosent medisinsk ufør, sier Jarand.

Det var konklusjonen til den medisinsk sakkyndige som undersøkte 22-åringen i forbindelse med rettssaken. Det var mer sannsynlig at helsen hans ville forverres enn forbedres.

Men akkurat som han nektet å godta kommunens ansvarsfraskrivelse, nekter Jarand å akseptere at han ikke kan bli friskere.

— Det er derfor jeg har flyttet til Lindås. Her konsentrerer jeg meg kun om treningen.

22-åringen bor store deler av året alene i familiens lille hytte. Her er det ikke innlagt vann, ingen passiviserende hjelpemidler, bare Jarand og en viljestyrke langt over det normale.

— Jeg trener mellom åtte og fjorten timer hver dag. Her løfter jeg vekter, hogger ved, går lange turer og driver med boksing.

Gikk til morfar

Til tross for lammelsene går Jarand flere ganger i uken til butikken fem kilometer lenger inne i fjorden. Om sommeren ror han samme distanse.

— Jeg har bestemt meg for å bli så velfungerende som mulig, og det eneste som hjelper er å komme i god form. Målet mitt er å kunne ta en spurt uten å konsentrere meg om å løpe.

Det er lenge siden han la om kostholdet. Jarand spiser ikke lenger kjøtt, kun havregrøt og opptil en halv kilo laks om dagen.

— Jeg synes jeg får best effekt av treningen når jeg har lange økter, sier han.

I sommer hadde han sin foreløpige lengste økt. Da bestemte han seg for å gå til morfaren. I Bergen!

— Jeg brukte 17 timer, men da hadde jeg en pause på veien. Etterpå fikk jeg senebetennelse. Jeg har aldri sett morfar så glad noen gang.

ØRJAN DEISZ