— Jeg er mamma til tre i hjertet mitt. Men jeg fikk bare beholde to av dem, sier Marit Galta-Opheim.

På skjenken i stuen står et bilde av Alva Kristin. Hun er pakket inn i et rosa babyteppe, som nyfødte jenter er. Bare hudfargen er annerledes.

Livet tok slutt i mors mage, tredje dagen etter termin. Ingenting tydet på at noe var galt underveis i svangerskapet.

— Den eldste datteren vår var to år da hun skulle bli storesøster. Det har hendt når hun tar med venner hjem at hun går bort og viser dem bildet og sier at «dette er lillesøsteren min, men hun er død». Unger er så konkrete, sier Galta-Opheim.

- Fant ingen hjertelyd

I mars 2008 hadde mannen hennes montert barnesengen Alva Kristin skulle sove i. Det var en uke før termin. Galta-Opheim var til ultralyd, og noen dager senere til sjekk hos jordmor. Alt så normalt ut.

Tre dager på overtid i svangerskapet merket hun at barnet ikke sparket som det pleide. Sammen med mannen dro hun til Kvinneklinikken ved Haukeland Universitetssykehus.

— Jeg var bekymret, men tenkte ikke at hun kunne være død. Jeg hadde kjent liv i magen kvelden før, sier hun.

Jordmor lyttet på magen, men fant ingen hjertelyd.

— Jeg hadde lyst til å hyle og skrike, men følte meg helt lammet, sier Galta-Opheim.

Fødselslege ble tilkalt og tok ultralyd. Barnet var dødt.

- Bittert å se at hun lignet på oss

— De tok prøve av fostervannet og anbefalte meg å gi barnet et navn og føde på vanlig måte. Jeg kunne dra hjem og sove før fødselen hvis jeg ville. Det var ikke aktuelt, jeg kunne ikke sove med en død baby i magen, sier Galta-Opheim.

Fødselen ble satt i gang. Mens tankene raste i hodet ringte hun familien og fortalte at de hadde mistet barnet sitt. Hun hadde ingen motivasjon for å gjennomføre fødselen.

— Det å ligge så mange timer og føde når jeg visste at hun var død, var traumatisk, men jeg er veldig glad for jeg fødte henne og vi fikk holde henne i armene etterpå. Vi så at hun lignet på oss. Det var bittert men likevel litt godt å se det, sier hun.

- Hvorfor?

Foreldrene fikk stelle barnet. De tok avtrykk av den ene hånden og foten hennes i gips, akkurat som de har gjort med de to andre barna.

— Jeg er veldig glad i ettertid for at vi har disse minnene, sier Galta-Opheim.

De hadde begravelse med den nærmeste familien tilstede. De første månedene etterpå var Galta-Opheim sykemeldt og var hjemme eller gikk lange turer.

— Hukommelsen, konsentrasjonen, alt bare forsvant. «Hvorfor skjedde dette, tenk hvis jeg hadde gjort noe annerledes» var alt jeg klarte å tenke på, sier hun.

Galta-Opheim forteller at familien hadde en enorm trang til å være sammen.

— Det at Alva Kristin døde endret perspektivet totalt. Utdanning, jobb, det betyr så lite hvis du ikke får leve livet sammen med dem du er glad i. Familie betyr alt, sier hun.

- Godt å få bekreftelse

Etter et halvt år var hun tilbake i full jobb. I 2010 startet hun fylkeslaget til Landsforeningen uventet barnedød (LUB) i Hordaland sammen med to andre, etter selv å ha fått hjelp fra foreningen.

— Da hadde jeg kommet så langt i bearbeidingen av min egen sorg at jeg kunne hjelpe andre, sier hun.

Flesteparten av de nyere medlemmene i Hordaland er foreldre som har opplevd dødfødsel.

— Mange finner støtte i å kunne snakke med noen som har opplevd det samme som dem. Fremover vil det nok være mer fokus på likemansstøtte i fylkeslaget, sier hun.

Galta-Opheim forteller at hun selv gikk til psykolog etter at de mistet datteren sin.

— Jeg fortalte henne at jeg var inne flere ganger hver kveld for å sjekke om toåringen pustet. Hun mente det var noe jeg måtte jobbe med, og jeg ble redd for at det hadde klikket for meg. Da jeg fortalte om det samme på et møte i regi av LUB, lo de nesten av meg. Alle hadde hatt det på samme måte, alle hadde følt på frykten for at flere katastrofer kunne skje. Det er godt å få bekreftelse på at det man tenker og føler er normalt, sier hun.

Bærer ikke nag

Galta-Opheim mener vi må tørre å snakke om dødfødsler, og granske hva som har skjedd når det går galt.

— Det gir trygghet å kjenne til risikofaktorene. Veldig mange barn dør hvert år, og mange av tilfellene kunne ha vært ungått. Hvorfor blir det akseptert at det er sånn? Hvorfor har vi ikke en nullvisjon når det gjelder dødfødsler, spør hun.

Alva Kristin døde av morkakesvikt og var vekstretardert, noe Galta-Opheim tror kunne ha vært avdekket ved en tidlig ultralyd. Hun bærer ikke nag for at datteren hennes døde.

— Da ville jeg aldri ha klart å komme meg videre. Jeg skal også være en tilstedeværende mamma for de to barna mine som lever, sier hun.

Galta Opheim grav lav.jpg
LEIF GULLSTEIN