— En ganske stor andel av de voldsutsatte barna jeg undersøkte, fortalte at mor hadde sett på. At hun for eksempel hadde sittet og sett på TV, og ikke grepet inn mot far som slo. At hun hadde vært helt passiv, men fullstendig klar over hva som skjedde, sier Anne Lindboe.

I dag er hun barneombud, men i mange år jobbet hun som lege og undersøkte barn som var utsatt for vold eller overgrep.

— Har ansvar uansett

— Hva tenkte du om disse mødrene?

— Jeg er opptatt av at mor har et ansvar. Det er alltid den som slår som har hovedansvaret, men mor har også et stort ansvar. Vi vet hvor skadelig det er for barn å leve med vold og overgrep. Derfor er det ekstremt viktig at disse barna får hjelp og kommer seg vekk fra voldsutøveren så raskt som mulig, sier Lindboe.

Hun understreker at det også finnes et stort antall mødre som selv utsetter barna sine for vold eller overgrep, og at mange mødre selv er utsatt for vold i likhet med sine barn.

— Men mødre har et selvstendig ansvar for barna sine uansett hva de er utsatt for selv.

Styrker rettssikkerheten

At passive mødre og fedre i grove tilfeller risikerer straff, synes Lindboe er riktig.

— At man gjennom Christoffer-saken fikk slått fast at foreldre kan bli dømt for passiv medvirkning, er viktig for barns rettssikkerhet, sier barneombudet, og legger til:

— Men bevisstheten hos politiet er også svært viktig. Det lokale politiet må hele tiden være seg bevisst at de må tenke på muligheten for passiv medvirkning helt fra starten i en etterforskning.

- Grov vold henlegges

Som lege så hun det hun mener var åpenbare voldssaker bli henlagt.

— Dessverre er det ikke alltid nok at barn forteller tydelig i dommeravhør. Derfor er det så viktig at politiet gjør alt de kan. Der er medisinske undersøkelser en av mulighetene. Hvis man gjør en undersøkelse som viser at barnet er fullt av blåmerker, er det ganske åpenbart at de fleste mødre ville eller burde registrert det. Derfor er det viktig å få gjort slike undersøkelser så raskt som mulig.

For barna som har levd med vold fra sine nærmeste fortjener å bli trodd, understreker Lindboe.

— Dette er barn som er i en vanskelig lojalitetskonflikt, som har behov for å bli sett og få hjelp. Jeg har opplevd alt fra barn som har vært opptatt av å skjerme og beskytte foreldrene, til barn som har hatt det så ille at de ikke kan komme seg fort nok vekk. Felles for dem er at det er vanskelig for dem å fortelle. Derfor er det ekstremt viktig at vi tar dem på alvor når de manner seg opp for å fortelle om det vondeste i livet sitt. Det er på en måte det ultimate svik hvis de ikke blir tatt på alvor da.

- Må få rett til hjelp

I tillegg til å understreke foreldrenes ansvar for å beskytte barna, er Lindboe opptatt av at det offentlige hjelpeapparatet må følge opp familien.

— Fortsatt henlegger barnevernet en del bekymringsmeldinger som inneholder opplysninger om vold eller overgrep. Alle slike meldinger må undersøkes, sier hun.

I dag kan foreldre takke nei til hjelpetiltak fra barnevernet i saker hvor det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse.

— Da kan ikke barnevernet gjøre annet enn å se på, inntil volden eventuelt blir så alvorlig at man må gjøre en akutt omsorgsovertakelse. Det beste er jo hvis barna kan bli boende i familien, så lenge det ikke er snakk om grove voldssaker. Men da må barnevernstjenesten ha mulighet til å pålegge foreldrene å ta imot hjelp. Derfor vil vi at barnevernloven skal bli en rettighetslov, som gir barn rett til å få hjelp i hjemmet sitt, sier barneombudet.