Else Herfindal (55) har ikke sovet på flere netter, bare tenkt og tenkt: Hva kunne hun gjort annerledes for sønnen, hva har familien gjort feil?

— Det er så jeg føler at hodet mitt eksploderer snart, forteller hun til BT.

Sliten, men klar i blikket og fast i stemmen. En mor klar til kamp.

Hun åpner vesken sin, fisker frem et par BT-utklipp og et fotografi av en liten, mørkhåret gutt på sin første skoledag. Hun peker på bildet.

— Den dagen begynte det livet som har endt opp i disse notisene, sier hun.

Utklippene handler om en ungdom på nitten år, som nå er varetektsfengslet for to grove ran og ransforsøk. Han er Elses sønn. Nå vil hun fortelle hans historie.

Skulle henges

«Tor» er nest yngst i en søskenflokk på seks. Han og søsteren var attpåklatter, som ble dullet og dallet med og forgudet av de andre søsknene. Det var da han begynte på Varden skole det begynte.

«Tor» ble mobbeoffer.

Foreldrene ble først klar over problemene, da guttungen gikk i 2. klasse. «Tor» selv ville ha minst mulig snakk om mobbingen. Kom han hjem med ranselen full av våte, møkkete bøker, sa han: «Det ordner du, mamma. Tørk av bøkene mine, så det er greit til i morgen».

— Det groveste tilfellet etter mine begreper skjedde i 4. klasse. Noen gutter hadde slengt et tau oppi et tre i nærheten av skolen, og skulle henge han, sier Else.

— Da det ble kjent noen uker etterpå, ble vi innkalt til møte med lærer og lege til stede. Hadde noe liknende skjedd i dag, ville det blitt politietterforskning og avisskriverier, men det var ikke sånn den gangen. Alt ble dysset ned.

Flyttet for sønnens skyld

Årene gikk, og problemene ble bare verre og verre. «Tor» var frustrert, sint og slet på skolen. Til slutt valgte foreldrene å flytte fra Fyllingsdalen til Klokkarvik på Sotra. For sønnens skyld.

Men nissen ble med på lasset. «Tor» fikk ikke innpass i ungdomsmiljøet på det nye hjemstedet, og isolerte seg mer og mer i sin egen dataverden på gutterommet.

— En kveld, like før han skulle konfirmeres, sa han til meg: «Mamma, jeg vil ikke leve lenger». Det var et rop om hjelp, og jeg skjønte at situasjonen var mer alvorlig enn vi hadde trodd.

Moren tar kontakt med lege, og «Tor» får hjelp ved Barne og ungdomspsykiatrisk (BUP) i Fjell. I underkant av ett år går han til samtaler der.

— Så fikk vi høre at «nå ser det ut til at han har det bra», og det ble stopp i behandlingen. Jeg så jo at han ikke hadde det godt, men fikk aldri tilbakemelding fra BUP. Hver gang jeg prøvde, viste de til taushetsplikten.

- Kjempetabbe

Da «Tor» var ferdig med ungdomsskolen, bestemte familien seg for å flytte til Fyllingsdalen igjen. Alle ønsket seg tilbake, og håpet at det skulle gå bedre denne gangen. Det gjorde det ikke.

«Tor» søkte seg til helse- og sosiallinjen på Laksevåg videregående skole, og det gikk bra et halvt år. Helt til han havnet i slåsskamp i skolegården, og endte skambanket på Legevakten.

Da foreslo skolen at han heller begynte på Bergen yrkesskole.

— Vi burde protestert, og sagt at han skulle fullføre der han var. Men vi følte oss presset, og ville beskytte ham. Vi ønsket ikke at han skulle utsettes for enda mer, og sa ja. Det var en kjempetabbe.

Stygg mot andre

På yrkesskolen begynte han på «den tredje vei»; en linje for dem som er lei av skole og teori, forklarer moren.

— Det gikk greit helt til han fikk det for seg at det ikke var bra likevel. Sannsynligvis hadde noen fortalt ham at dette var en linje for tapere. Han begynte å bli stygg med de andre elevene. Følte vel at han fikk makt og kontroll, tror Else.

— Han er 1,90 høy, og de andre ble redde. Han var begynt å gjøre det samme, som andre hadde gjort med han i alle år. Nå begynte disse sidene å tre frem for oss hjemme også.

En lærer foreslo at «Tor» burde søke seg inn i militæret. Han var knapt sytten år, og ble fyr og flamme.

— Han kom oppspilt hjem med masse brosjyrer. Vi var bekymret, men tenkte: Hvis det er dette du vil, må du få prøve. Men hva vet du når du er sytten år?

Dro på tokt

Da han kom hjem på perm fra rekruttskolen, var alt såre vel.

— Vi fikk hjem en sunn og frisk ungdom, og var så stolte av ham. En opptur for hele familien.

Han hadde søkt seg til Sjøforsvaret. 11. september, 2002, dagen for terrorangrepene mot USA, var han på tokt med KNM «Narvik».

— Plutselig oppsto en krigssituasjon. KNM «Narvik» ble beordret til Middelhavet. Sønnen vår fikk valget: Reise hjem eller bli med? For ham var dette et eventyr. Han ville dra, og sa til oss: Nå kan dere være stolte av meg.

«Tor», som var yngst om bord, fylte atten samme måned. På bursdagen skrev han brev hjem.

— Han fortalte at han hadde deltatt i en stor øvelse, at det hadde vært mørkt og mye vann i båten, at han hadde vært redd. Jeg tenkte: «Stakkars gutt, hvordan har du det? Er det noen som bryr seg?»

Rasistiske holdninger

Før jul kom han hjem på perm. Foreldrene hentet ham på Flesland.

— Vi fikk sjokk, og kjente ham nesten ikke igjen. En skitten, langhåret slaur sto der. Ikke var han edru, heller. Ryggsekken inneholdt bare drikkevarer.

De hadde bare sett ham påvirket noen få ganger i puberteten. I dag klandrer moren militæret for at alkoholproblemene hans fikk utvikle seg.

— Det kan ikke ha vært noen kontroll overhodet når de hadde landlov. Han må ha drukket til han stupte, eller eventuelt ble båret om bord.

«Tor» hadde også begynt å gi uttrykk for rasistiske holdninger, og fortalte åpent at han hadde fått to venner med nynazistiske sympatier. Senere, på en frikveld i Ålesund, skamslår han en utlending, blir tauet inn på glattcelle og får en bot på 6000 kroner.

Kastet ut hjemmefra

«Tor» dimmet i juni i fjor, og fortalte foreldrene at han hadde søkt om å verve seg i Forsvaret. Han fikk aldri svar. Kanskje sendte han aldri søknaden?

— Eller kanskje han aldri hørte mer, fordi militæret hadde observert noe av det jeg forteller nå. Da blir jeg sint. De kunne i det minste ha kallet ham inn igjen for å spørre hvordan det gikk med ham, etter alt han hadde opplevd.

Nå gikk det bare nedover. Alle pengene gikk til alkohol.

— Han var blitt aggressiv, og på grensen til farlig når han var full, men nektet å ta imot tilbud om hjelp.

Kjæresten orket ikke mer, og kuttet forbindelsen. «Tor» hadde drikkeforbud hjemme, men ga blaffen. Da moren kom hjem en kveld fra senvakt, satt datteren på kjøkkenet og holdt seg til hodet.

— Han hadde slått henne. Da sprakk det for meg. Jeg ville hive ham ut, men han nektet å gå frivillig, eller levere fra seg nøkkelen. Da ringte jeg politiet. Han hadde fått så mange sjanser.

- Tidsinnstilt bombe

Siden har moren hatt sporadisk kontakt med sønnen. Nå sitter han varetektsfengslet, og hun er urolig.

— Hva skjer i fengselet? Hvem treffer han på der, lærer han noe «nytt» mens han sitter inne? Er han en tidsinnstilt bombe når han kommer ut, som gjør enda verre ting?

— Hvorfor har det gått så galt med ham?

— Klart vi som foreldre bebreider oss selv. Unger forteller sjelden hvordan de har det, og foreldre er som regel de siste som skjønner hva som skjer, sier Else.

— Men etter min mening handler denne historien også om ansvarsfraskrivelse på flere plan. Vi er så mange som blir involvert i disse tragediene. Tenk om foreldre, skole, barnevern, politi, utekontakt og psykiatri kunne samarbeidet mer, i stedet for å vise til taushetsplikt, henvise videre eller fraskrive seg ansvar.

Hun peker på avisutklippene igjen.

— I verste fall kunne det faktisk ha skjedd et drap. Jeg har stor medfølelse for dem som er blitt utsatt for ran og ransforsøk fra min sønn. Får han ikke profesjonell hjelp nå, frykter jeg at det kan bli enda verre neste gang, det som står i avisen.

KAMPKLAR: Else Herfindal har stor medfølelse med dem som er ranet av sønnen, og kjemper for at han skal få profesjonell hjelp. - I verste fall kunne det faktisk ha skjedd et drap, sier hun til BT. <br/>Foto: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN